Av Tommy Raymond Bech

Selvbiografisk nettbok, lagt ut 08.7.22;

Minner for livet»

Min historie – midt i livet!

 

 

 

Om forfatteren;
Forfatteren av denne boken; Tommy Raymond Bech er 50 år og bosatt i Nittedal. Tommy har lang erfaring fra ledelse og politikk, både i Norge og internasjonalt. Forfatteren er utdannet bachelor i kriminologi fra Universitet i Oslo med flere emner i statsvitenskap og jus i tillegg. Tommy Bech er også «certificate in Irish Politics», «postgraduate Certificate in Business Administration», ledelses og markedsføringsutdannet fra Oslo Merkantile Høyskole. Forfatteren har arbeidet som politisk sekretær i Akershus Høyre, tjenestegjort i Forsvaret, innelands og utenlands og er aktivt interessert i forsvars, sikkerhets og utenrikspolitikk..  Han har representert Høyre i Nittedal kommunestyre og vært kandidat til Stortinget for Akershus Høyre i 1997. Forfatteren driver fra 2006 eget konsulentforetak med vekt på salg av annonser og freelancearbeid.(Se www.tommyrbe.com). Da boken er skrinlagt trykt, legges den ut i sin helthet på min hjemmeside.

Forfatteren er medlem av; Høyre, Norges Forsvarsforening,

Tumyrhaugen vel, Rotneskirkens venner, NVIO, Europabevegelsen, USBL, Norsk familieøkonomi og livsvarig medlem av juristforeningen (ved Universitet i Oslo).

Enkeltpersonforetaket Bech Consulting, der forfatteren er Daglig leder siden 2006 (organisasjonsummer 989.122.959) er i tillegg medlem av Nittedal Næringsforening (se .https://www.nittedalnf.no/)

 

Forord «Hvorfor skrive bok?»;

Ingen har bedt meg om å skrive bok, men mange har blitt interessert når jeg har sagt at jeg arbeider med et manus. Når dette skrives har jeg fylt 50 år og er halvveis i et normalt langt liv. I en tid da jeg ikke er fornøyd med min egen posisjon og Høyres oppslutning, som varierer noe over 20% opp mot 25%. Sommeren 2020 og vinteren 2021 er over og valgkampen for 2019 er overstått og avsluttet. Lokalvalget er godt gjennom talt og Høyre gjorde ikke noe godt valg. Litt over 20% oppslutning er greit, men ikke bra nok for Høyre. Da er tiden inne til å reflektere over hva som har skjedd og hvordan jeg skal bruke mine erfaringer fremover for å bygge en bedre fremtid for oss og våre etterkommere. Videre er kloden i stadig forandring og mange er bekymret for fremtiden på grunn av klimatrusler og krig, terror og uro. I Norge har vi alle det forferdelige angrepet på Utøya og bomben i Regjeringskvartalet 22. juli 2011 friskt i minne. Jeg mener å være et tenkende menneske, som reflekterer over hva som skjer i verden og hvordan det påvirker mitt og andres liv. Som grunnlag for mine refleksjoner velger jeg å legge vekt på mine årelange studier av litteratur og skrevne kilder, da jeg alltid har satt pris på å lese en god bok. Tiden er nå inne for å skrive min egen tekst, slik at jeg ikke etterlater meg kun oppgaver og Høyrestudier den dagen jeg pensjonerer meg helt. De siste årene har vært tøffe for meg og mine nærmeste, med korona og dødsfall. Det er i slike situasjoner ikke alltid like lett å være fremtidsoptimist, men denne boken har som utgangspunkt at det er mulig å se fremover, med utgangspunkt i lærdommer fra fortiden.

Som akademiker med eksamener fra både Universitet og Høyskoler har jeg tro på det skrevne ord, at det er mulig å endre på ting ved å formulere seg på rett måte. En kan aldri bli ferdig utlært. Den som tror at man er ferdig utlært, er ikke utlært, men bare ferdig. Samtidig kan; «The pen can be mightier than the sword». Denne boken er et bidrag til det, da den er skrevet for å skildre politikken, slik jeg har opplevd den. Pennen kan faktisk være mektigere enn sverdet, som det så ofte har blitt hevdet. Selv i disse urolige tide for verdensfreden.

Denne boken er tilegnet leseren og de som har interesse av samfunnslivet og den offentlige debatten. Håpet er at den skal gjøre deg litt klokere på hva som skjer i Nittedalspolitikken, Akershus/Viken og rikspolitikken, gjerne internasjonalt også, med vekt på tiden etter 1989. 1989 er året da jeg meldte meg inn i Unge Høyre og ble politisk aktiv. Den er tilegnet mine politiske venner og nære familie, som er politisk interessert, men samtidig ikke alltid like tilhenger av Høyre. Også mennesker som ikke er venner av meg, for den saks skyld, men som forhåpentligvis kan lære noe av å lese boken. Alle som har interesse av politikk, vil ha glede av å lese boken. Alle som har et engasjement for samfunnspørsmål. Den vil også gi en kort innføring i min ledelses og livsfilosofi, som kan være til glede og nytte for alle som har ansvar og makt i samfunnet, både lokalt og nasjonalt.

Boken går også gjennom andre emner som sider ved norsk næringsliv som er bra og kanskje ikke like bra, samt ikke minst norsk forsvarspolitikk. Jeg har alltid hatt troen på et sterkt næringsivl, samtidig som grådighetskulturen ikke skal få råde fritt. Historien starter med oppvekst i Nittedal da tiden i kommunen har gitt grunnlaget for mitt senere liv. Jeg takker også de i familien som har gitt meg innspill under skrivearbeidet og har hatt tid til å lese gjennom manus, for å gi meg tilbakemeldinger underveis. Konservatismen er en svært vellykket ideologi, da mange nasjoner verden over har vært styrt og styres av blå regjeringer, enten man kaller seg verdikonservativ eller liberalkonservativ. Men i Høyre har det lenge vært indre stridigheter om viktige politiske saker, som viser at det er skillelinjer mellom verdikonservative og liberalkonservative. Valget 2021 er overstått når boken avsluttes. Fremtiden til den borgelige regjeringen ble avgjort av landets velgere og viste at selv om de borgelige gjorde et godt valg, var det flertall for et skifte.

 

Innledning

Før Viken (som er oppe og går i 2020) ble til var det 22 kommuner i Akershus fylke, der Nittedal ikke er som Bærum, der omtrent 50% av befolkningen stemmer Høyre. Fra 2020 heter fylket Viken med hele 51 kommuner og 1,2 millioner innbyggere. Dette endrer verdensbildet for min kommune, Nittedal, som vil stå alene. Dette har fått frem det beste i Høyre. Kommunen har hatt noen Høyreordførere i min tid med Vigdis Gjelsvik, Trygg-Willy Buer og Mette Tønder som de siste, men Høyre har alltid vært avhengig av å samarbeide for å få ordføreren. Nittedal er en landbrukskommune der Løvenskiold slekta og kommunen har eid store deler av marka siden lang tid tilbake. I nyere tid er heltene som kommer fra Nittedal ofte ikke akademikere eller næringslivsledere som mange ser opp til i hovedstaden, men idrettsstjerner som blir beundret for å ha trent mye og lykkes i sin sport. Akademisk tenkning blir kanskje ikke tilstrekkelig verdsatt i en slik landbruksbygd. Skisport og håndball står sterkt. Arbeiderpartiet står tradisjonelt sterkt, men også Senterpartiet som lenge har hatt sterke personligheter. I denne politiske andedammen fikk jeg mine første leveår og første år som politisk interessert. Når folk tenker på Nittedal er det vel kanskje ski og håndball som skiller seg mest ut. Jeg drev med mange slags idretter i ungdom, fotball, litt ski og friidrett. Jeg var med andre ord en av mengden. En ungdom som ikke skilte seg ut fra andre ungdommer i Nittedal og Hakadal eller Romerike for øvrig.

Å vokse opp utenfor sentrum av en by gjør at man ikke får delta i mange av de aktivitetene bybarna ser på som selvfølgelig. Bygda innebærer mange fordeler, som frihet og natur, men samtidig færre valgmuligheter og mindre spillerom for en ungdom. Mange er ensomme og satser kun på idrett, uten å få dele studietiden sammen med de andre ungdommene som satser på det. De som lykkes er ofte de som flytter ut av kommunen, til Oslo eller andre storbyer. Handelslekkasjen til Oslo og Lillestrøm er stor. De fleste har jobb i byen. Samlingspunktene var få.  Jeg var heldig som hadde eldre søsken som tok med på mye og da vi fikk vår første bil i slutten av 1970-årene endret mye seg. Jeg kunne endelig komme meg rundt og se mye av det som andre snakket og som jeg bare hadde lest om med egne øyne. Nittedal var på 1970 tallet en kommune som ikke hadde all infrastruktur utbygget og få butikker og treffpunkter, der unge kunne møtes. Ikke i nærheten som den nærliggende hovedstaden Oslo, der alt var tilgjengelig i kort avstand. Man kan gjerne si at 30 minutter med tog ikke er lang vei å reise for å komme til «Hovedstaden», men samtidig er det ofte «skummelt» å forlate den trygge bygda for å reise veien, spesielt om man er et lite barn eller ungdom som skal studere. Min familie har røtter til Oslo, både østkanten og vestkanten. Det betyr at vi kanskje ikke alltid har passet inn i «landbrukskommunen» Nittedal. By Høyre har nok nærmere meg, enn distriktspartiet. Det sies ofte at vi har to typer Høyre, distriktsHøyre eller bunadsHøyre mot «nikkers»Høyre fra vestkanten, der det siste alltid har stått meg nærmest. Derfor vanket jeg mye på Høyres hus i slutten av tenårene. «Boller og brus, på Høyres Hus,» var et utsagn vi lærte oss tidlig å si, da mang en juletrefest ble gjennomført i Oslo, i stedet for i Nittedal, med borettslaget eller vellet, da familien var selveiere. Samfunnet har endret seg dramatisk i min levetid. På begynnelsen av 70-tallet i Nittedal, der jeg vokste opp var det en landsbygd med få valgmuligheter utover å satse på idrett, i en bygd omgitt av landlige omgivelser. En lang smal dal. Samfunnet var likt det vi fant i hele det sosialdemokratiske Norge, vi hadde en eller få nærbutikker og man måtte stå i kø for å få telefon. Lang kø. Vi var i alle fall heldige som fikk TV-tidelig. Som andre familier var vi mange barn og normal inntekt. Vi satte pris på bygda vår og var opptatt av at endringer ikke skulle skje for fort. For mange som vokste opp i min tid er det vanskelig å venne seg til alle endringene i dagens medier, politiske virkelighetsbilde og næringslivsamfunn. Nærheten til Oslo har kommet med på minnet igjen i 2022 da vi i over et år har hatt utbygging ved Nittedal togstasjon. I forbindelse med utbyggingen har jeg som beboer i området bodd nærmere 2 måneder på hotell, ved ulike steder i Oslo og Lillestrøm, fordi støyren gir hjemmel for å tilby altnernativ overnatting. Dette har minnet meg på hvor mange fine hoteller vi har i området og samtidig hvor serviceminded de fleste Nordmenn er. Vi kan hvis vi vil og det er typisk Norsk å være god!

Høyre og konservatismen.

Når dette skrives har vi passert 2021 og vi er midt i sommeren 2022 og høsten står for døren, i en tid der alle medier skal ha raske og «sexy» løsninger. For en selvstendig mann på 50 år blir det vanskelig å følge med i den politiske debatten, da alt skal gå gjennom politiske kommunikasjonsrådgivere. Både i politisk journalistikk og næringsliv. Norge og verden er i en pandemi som løste seg om med en fungerende vaksine. Samfunnet er i ferd med å åpne opp igjen. Mediebildet dreier seg derfor i stor grad om dette. Mens aktører som er tradisjonsbundne og opptatt av verdier blir sett rart på og er sett på som umoderne i den politiske debatten. Men slik har det blitt i dagens medieverden der alle skal ha kjappe løsninger på alle mulige problemer. Seriøsiteten forsvinner. Dette er samtidig ikke en kritikk av mediene, da det finnes mye seriøs journalitstikk og dyktige mediefolk, men jeg vil i denne boken forsøke å skrive om hendelsene i min tid og skissere hva som må gjøres politisk for å endre samfunnet. Som konservativ er jeg skeptisk til mange av endringene vi ser i samfunnet vårt skal skje for fort, da jeg for utvikling, men ikke at endringene skal være brå og ikke gjennomtenkte, i tråd med Edmund Burkes refleksjoner om å forandre for å bevare. Reformer i samfunnet må selvsagt til og som konservativ er jeg ikke mot endringer, men de skal ikke skje for raskt eller bidra til å ødelegge det vi har bygget opp. Vi må ta vare på det beste vi har i dagens samfunn, for å skape en bedre hverdag i fremtiden. «Reflections on the revolution in France;» var Burkes tanker omkring de brå omveltningene som skjedde i Frankrike rundt revolusjonen, der man halshogde fiender av revolusjonen og krevde brå omveltninger. Han ville heller ha ro og britisk orden og stabilitet. Dette kan settes i et historisk perspektiv i dag, da vi igjen ser slike omveltninger i verden, i Frankrike og kanskje Venezuela. Selvsagt er jeg tilhenger av endringer og reformer til beste for oss alle, men de må ikke skje så raskt at vi ikke tar med oss det beste vi har i dagens samfunn. En politikk for fremtiden må ta utgangspunkt i fortiden.

Samfunnet har endret seg mye på 2000 tallet. I en tid da alt skal selge og det er liten tid til langsiktig tenking, strategi og planarbeid, er det sikkert mange som spør om hvorfor man skal skrive en bok om politikk og mine langsiktige politiske tanker? Det kan jeg svare lett på, fordi jeg mener at debattklimaet og nivået blir bedre av at det finnes noen som ser tingene i sammenheng og legger langsiktige føringer på politikken. Strategisk tenking er viktig for ledere ellers, men er en sjelden vare i den politiske debatten. Politiske filosofer har gjennom tidens løp forsøkt å beskrive hvordan et godt samfunn skal skapes. Jeg tror på at man må ta utgangspunkt i verdigrunnlaget. Det er vanskelig å skape et idealsamfunn og sette opp en plan for å nå dette. Konservative må ta utgangspunkt i historien, det samfunnet vi lever i nå og vyer for fremtiden for å skape en politikk for dagens Norge. Dette er ikke lett å få til dette i praksis, spesielt da det kan synes som om politikk dreier seg om sexskandaler og hvordan komme raskest mulig i media, uansett om det er riktig politikk, eller fremgangsmåte. I mediebildet kommer ofte etikk i andre omgang og blir ikke prioritert av ledere. Etikk er for universitetsstudenter en del av det tradisjonelle Ex. Phil studiet på embetseksamen, men utenfor universitetsmiljøene er det få som diskuterer hva som er god og ikke tillatt atferd. For mange kan det se ut som alt er lov. For alle som har en avsluttet juridisk utdanning, er det selvsagt ikke sant, men ofte kan det synes slik i den politiske debatten, at det aldri får konsekvenser, uansett hva man gjør. Denne myten vil boken min ta et lite oppgjør med, da saker fra den senere tid både nasjonalt og internasjonalt viser at politikere må ta konsekvensen av sine handlinger.

Høyre har skapt mange dyktige politiske ledere i sin tid som har blitt dyktige statsmenn, men blir ofte den ytterliggående venstresiden anklaget for å være en bremsekloss i samfunnsutviklingen og ikke ha mange filosofer og tenkere i sin midtre. Det er jeg sterkt uenig i, da Edmund Burkes tanker om «forandre for å bevare» lever i beste velgående i dag, gjerne blandet med litt liberalisme for at man skal få liberalkonservative verdier. Mange sier at konservatisme og liberalisme er som gin uten tonic, da det det må blandes for å skape en fruktbar samfunnstankegang.

Denne boken er skrevet i perioden 2016 til 2022, i en tid da jeg har hatt mulighet til å reflektere mye over politikk, samfunnsliv og familieliv etter at mye har skjedd de siste årene. Det meste har vært bra og Norge er et rikt land. Mange tror derfor kanskje at jeg vil skrive fordi jeg er bitter og ikke når frem i de tradisjonelle politiske kanaler. Det er selvsagt ikke riktig, da jeg skriver fordi jeg har gleden av det og at mine tanker kan bidra til at ettertiden ikke gjør de samme feil som nåtiden har gjort. Finanskrise, terrortider og skyting på Utøya har vært et bakteppe for mange, også for oss i Nittedal og verden blir aldri den samme etter det som har skjedd. Tristheten var til å ta og føle på, og det er mange som har mistet mye. Alt for mye pga. av en ondsinnet terrorist. Samtidig ser vi at Høyreekstremismen er på fremmarsj i Europa. Det har derfor tatt lang tid å skrive denne boken, fordi det har skjedd mye og mange hendelser som det er grunn til å reflektere over. Brexit, valget i USA, Stormingen av Kongressen, valget av ny Regjering i Norge og valget i Frankrike er noen saker. Derfor er tiden inne for å virke samlende og ikke splittende. Skal man få tillit i det lange løp er det riktig å legge kjepphester til side. Innholdet i boken står for min egen regning i den forstand at det er min oppfatning av hva som har skjedd, men jeg har forsøkt å være etterrettelig i hva jeg skriver og viser til kilder der det er mulig, i tråd med god samfunnsvitenskapelig skikk. Boken inneholder lite synsing, men mye beskrivelse. Den er derfor deskriptiv. Det betyr ikke at dette er et forskningsprosjekt, men et aktuelt innblikk i den aktuelle samfunnsdebatten. En type debatt bok for alle som er interessert i norsk samfunnsliv og politikk. Mange samfunnsdebattanter er skeptisk til å skrive memoarbøker om seg selv, dette er ikke en slik bok, da det er et innspill til den aktuelle politiske debatten, fra mitt ståsted i Nittedal. Jeg er ikke pretensiøs fordi jeg velger å skrive denne boken, men opptatt av at sannheten skal frem, slik at det bildet som ofte kommer frem i media blir korrigert noe med min virkelighetsbeskrivelse.

Jeg er interessert i politikk. Med det mener jeg ikke spesielt det politiske spillet, men mer politiske saker og debatter som er viktig for å styre samfunnet. Å tro at prinsippenes tid er over fordi vi lever i en tid da alt er fragmentert, mener jeg er feil tankegang og vinter om en lite opplyst tankeverden fra de som mener det. Det vitner om liten innsikt i hva politikk dreier seg om. Selvsagt er det behov for å se politiske saker i sammenheng, selv om vi har kommet til midten av 2022 og langt inn i 2000 tallet. Ideologiene lever i beste velgående på Universitetene og spesielt de aller yngste er fortsatt tro på å trekke de lange linjer i politikken, for bedre å forstå hva som skjer i samtiden. De røde partiene står sterkt i universitetsmiljøene, mens de borgelige svakere. Her har Høyre en utfordring. Fordi jeg har tro på at enkeltmennesket tar mer ansvar når de blir møtt med tillit, valgte jeg på slutten av 80-tallet å engasjere meg i Unge Høyre. Det politiske konseptet til Unge Høyre om at alle skulle ha mulighet til å lykkes og at det er viktig å sette grenser for statens makt, tiltalte meg. Når man samtidig vektla at staten skal ha makt, men være begrenset og aktiv, tiltalte dette mest. FrP var på sin side et parti som jeg følte stod for enkeltmenneskets frihet, men var alt for statsfiendtlig og populistisk, der spesielt Carl I. Hagen bidro til å trekke den politiske debatten ned på et politisk lavnivå, med sine mange medieutspill som sa noe nytt hver eneste gang det kom noe. Holdningene til våre nye landsmenn var og er for ekstreme til at det kunne sees på som mitt parti. FrP manglet anstendighet nok til at det skal bli forstått som et reelt borgerlig parti, som bygger bro over konflikter, og ikke skaper dem med ekstreme standpunkter og oppførsel på den tiden. Innvandringsmotstanderne i FrP lever fortsatt i beste velgående. Samtidig har partiet blitt stuerent og vist seg å være et troverdig samarbeidsparti. Borgerlighet er knyttet til moderasjonstankegangen, at man viser evnen til å være moderat i sine krav til fellesskapet og arbeidsgiver, er pliktoppfyllende og troverdig i sitt virke. Kanskje vi mangler litt for mange slike samfunnsaktører i dag? I all for stor grad kan det synes som om vi skal fråtse i alle slags mulige goder, men ikke gjøre vår plikt overfor samfunnet. Noen har veldig mye, mens andre lever fortsatt på fattigdomsgrensen og sitter i fattigdomsfella. Vi som hadde vår ungdomstid på 1980 tallet vil alltid huske Carl I Hagens utspill mot enkeltinnvandrere og avkledning av seg selv under en tv-debatt. Noe som ofte førte til en stor mediedebatt, men ikke ble tatt seriøst av det etablerte politiske Norge. Dette ga også grobunn for at ekstremt innvandringsfiendtlige talspersoner fikk delvis legitimitet. Den anstendige Høyresiden hadde og har et ansvar for å sette ned grenser for disse ugrumsehetene. Spesielt Høyre hadde rykte på seg for å arbeide langsiktig for å nå mål, seriøst og trygt, uten skandaler, selv om det selvsagt har vært saker som har vært vanskelig å håndtere for partiledelsen i årenes løp. I politikken kan det av og til være stor avstand mellom liv og lære. Skal man vinne respekt må man være forsiktig med å ha bastante verdier, dersom man ikke klarer å leve etter disse selv. Da blir det som keiseren uten klær, som alle ler av når han går naken gjennom gatene. Samtidig skal det være tillatt å gjøre feil, også i politikken. I gamle dager trodde man at noen var tilhørende den herskende klassen og bedre egnet til å lede enn «almuen». De fleste lededelsesfilosofer har forlatt dette i dag og tror at alle stiller likt fra barnsben av. Å arve verdier og posisjoner gjør det selvsagt enklere å komme til maktposisjoner, men er ingen garantist for at man skal lykkes.

Jeg er svært glad i å jobbe. Men samtidig følger jeg mottoet til nå avdøde bror, Geir Sigurd Bech, som var svært aktiv i Frimurerlosjen om at; «Jeg lever ikke for å jobbe, men jobber for å leve.» I vår familie har familierelasjoner alltid vært svært viktig. Når jeg i de senere årene har fått mindre arbeidsbyrde har jeg funnet andre områder å interessere meg for. Derfor driver jeg med mosjon, engasjerer med i frivillig arbeide og driver egen virksomhet. I ung alder fikk jeg lære at det er gjennom eget arbeid at vi finner livskvalitet og tjener penger for livets opphold, slik at jeg allerede i ungdommen hadde arbeid ved siden av skole. Det har fortsatt i hele studietiden og gjorde kanskje at jeg ikke fikk like gode karakterer som de som arbeidet med studier hele dagen. Men når det er helg liker jeg å ha fritid og den har virkelig blitt bedre etter å ha fått velge flere tv kanaler gjennom HDMI kabelen eller PC og SMART TV gir flere mulighet til å se flere fotballkamper fra England i løpet av helgene, slik at man ikke behøver å gå på Pub eller reise til England for å følge kampene. Jeg er så gammel at jeg husker at vi bare hadde NRK, men nå har vi frihet til å velge.   Høyres og de borgelige regjeringerspolitikk har gjort dette mulig. På 80 tallet var den store debatten i norsk politikk om hvorvidt man var for eller imot et åpnere samfunn, der det i dag er et spenningsfelt mellom de som er for eller imot en mer moderne offentlig sektor, som gir bedre tilbud til innbyggerne, samtidig som den for mer ut av pengene. Da er det viktig å ha en pragmatisk innstilling til løsningen av politiske spørsmål og ikke være opptatt av gamle dogmatiske kjepphester. Arbeiderpartiet erkjenner i dag at Høyre hadde rett når de ville modernisere Norge, og vil i fremtiden også se at det er riktig å modernisere Norge gjennom politireform og kommunereform, som sikrer et mer effektivt drevet offentlig byråkrati. Samtidig må prinsipper og ideologier være en ledestjerne for hvordan man utøver politikken, slik at det er mulig å se forskjell på partiene og sammenhengen mellom de politiske sakene. Ellers så blir det bare tullball og et fragmentert samfunn, slik jeg ser det. Alle de sist kjente sexskandalene i flere partier er det godt eksempel på dette, da man ikke har tatt politikkens verdigrunnlag grundig nok, men kanskje overlatt for mye til å bli fest og moro. Selvsagt skal det være lov å finne hverandre, også i et politisk parti, der også offentlige personer har krav på et privatliv, men brudd på norsk straffelov og etiske spilleregler bør ikke toleres, dersom en ikke skal sette politikken og de politiske institusjonenes renomme i vanry. Metoo kampanjen viste at det var mange som var utsatt for overgrep i det politiske Norge og internasjonal. Samtidig er jeg enig med de som mener at det er viktig å ikke overdrive denne tankegagnen, slik at det blir bare å sette ut rykter om en offentlig person for å oppnå noe, miskredittere en person, og slippe unna med det. Alt må dokumenteres. Spesielt dersom man går så langt at det kommer til en anmeldese og saken skal behandles av straffesakssystemet. Politet, PST, Spesialenheten og Domstolene er ikke politikernes forlengende utredningsinstitutt, da det må være skiller mellom statsmaktene om folket skal leve i et fritt demokrati, der det er mulig å hevde sin sak og bruke sin talerett, organisasjonsrett og stemmerett.

Men å være politisk realist og virkelighets orientere seg i politikken betyr ikke at man skal brenne alle gamle bøker om idelogier og prinsipper, da de gir et godt innblikk i hvordan man kan resonnere for å forstå samfunnsutviklingen. Dessverre kan det konstateres at det i dagens medieverden ikke er slik at opinionsledere som har et helhetlig gjennomtenkt budskap slipper mest frem i nyhetene. Redaksjonene vil ha det som er spissformulert og av konflikt, gjerne fremført av pene mennesker som fremstår vellykkede, slik at de som ikke faller inn under denne kategorien ikke slipper frem. Dette kan medføre at mange politiske talenter ikke når frem og at samfunnsdebatten går glipp av mange gode innspill fra mennesker som gjerne vil slippe til, men aldri når frem. Mitt håp er derfor at de som deltar i politiske nominasjonsprosesser tar innover seg dette faktum, at de store politiske ledere er de som har hatt sammenheng i sine tanker og klart å formulere visjoner for fremtiden. Det å bare ta utgangspunkt i maktkamp og hvem som slipper mest til i media er meningsløst, da det er valgresultatet og hvor mye partiet for gjennomslag for av sine politiske ideer i samfunnsdebatten som betyr noe i det lange løp.

Jeg er født i 1971 og fikk i ung alder oppleve Kåre Willoch, Erling Norvik og Astrid Gjertsen som midtpunkter i den politiske debatten. Tidlig leste jeg Aftenposten, VG, og Dagbladet sammen med lokalavisene Varingen og Romerikes blad som det heter nå. Stunden med aviser hver eneste dag, sommer som vinter, helg eller hverdag er viktig for meg. Da det gir meg innblikk i hva som skjer. Jeg er i utgangspunktet interessert i alt, men spesielt politikk, statsvitenskap, historie, jus og økonomi fascinerer. Militærvitenskap og krigshistorie er også svært spennende lesestoff. Å lese om de store hærførerne og deres strabaser på slagmarken ga lærdom. Krig er helt forferdelig og må for alltid unngås. Bruk av militærmakt er alltid siste utvei for et demokrati som det norske. Derfor er vårt medlemskap i NATO så viktig. Det er grunnpilaren i vår sikkerhets- og utenrikspolitikk, fordi den sikrer at vi kan forsvare oss selv i samarbeid med våre allierte om freden skulle være truet. Derfor har sikkerheten vi har gjennom medlemskap i NATO vært grunnpilaren i norsk sikkerhetspolitikk i 70 år. Samtidig må vi supplere denne grunnpilaren med mere Nordisk og europeisk samarbeid, uten at dette på noen måte i et fremtidscenario kan erstatte NATO. Alt internasjonalt samarbeid er bra.

Det er derfor urovekkende at motstanden er så stor mot Norsk EU medlemskap og mere internasjonalt samarbeid gjennom EU i befolkning og den nye regjeringen. FrP lederens innbitte EU motstand er også skremmende. Men det var ikke på grunn av dette alene jeg ble interessert i Høyrepolitikk. Mange saker var av interesse, men det var først og fremst Høyres åpningstidspolitikk som fikk vervet meg til Unge Høyre og Høyre i 1989 da Landsforbundet og Akershus Unge Høyre drev offensive kampanjer om dette temaet. I tillegg har Inge Lønning og Carl Joakim Hambro inspirert meg voldsomt. Spesielt Inge Lønnings store debattegenskaper og intellektuelle kapasiteter var et stort funn for Høyre, det var virkelig et stort tap for politikken når han gikk bort under en skitur i 2013, bare noen få år siden. Han hadde egenskaper til å se sammenhenger og verdigrunnlag i politikken. Hambro bidro sterkt til at Stortinget ble sikret i 1940 og Astrid Gjertsen fikk Norge til å bli et friere samfunn og sørget for at det skal bli lov å ha åpne butikker på lørdag og selge melk og brød på søndag. Det var en historisk nødvendighet. Nå er det på tide å få døgnåpne butikker alle dager i året, da spesielt barnefamiliene har behov for å få tak i kolonialvarer til og med på julaften. Dette er et gode vi alle har nytt godt av, dersom fagforeningene blir med i samarbeidet for å skape flere arbeidsplasser. Selv om jeg også ser betenkeligheter med å bryte helligdagsfreden, tror jeg vi som er over 40 og snart 50 nå må følge med i tiden. Jeg er først og fremst verdikonservativ og mener at erfaringene i bøkene til Kåre Willoch er noe vi kan lytte til. Historie gjør at vi kan forstå dagens verden bedre og tankene om at verdier må skapes før de kan fordeles er viktige også i dag. For de som var med i politikken under Høyrebølgen på 70 og 80-tallet og frem til Regjeringskrisen i 1986, huskes sikkert de gode gamle dagene da Høyre forandret Norge, som kan være lærdom dagens politikere kan lytte til. Mange politikere i dag gjør selvsagt mye bra, men har samtidig en hovmodighet som ikke mangler like i verdenshistorien. Det er en grunn til at man har blitt utdelt to ører og en munn, nemlig fordi man skal lytte til hva andre har å si. Mange synes at politikerne bare «prater og prater» er unge og uerfarne og har liten evne til å sette seg inn i hverdagslige situasjoner. Skal de skru sammen en benk fra Ikea, trenger de profesjonell hjelp, er nok tilfelle for mange. Hvordan har vi klart å skape et slikt samfunn, der staten kun tilgodeser boklig lærdom, og erfaring ikke blir lyttet til, er et sentralt tema og diskutere. Politikken er ikke tjent med at alle de som blir valgt til sentrale politiske verv kommer fra de samme utdanningsmiljøene og har lest de samme bøkene, men mangler noe livserfaring. Det er et tap for politikken at dette ofte er rekrutteringsgrunnlaget for politiske verv, da mange med solid yrkeserfaring ikke vil, da de føler at det er vanskelig å nå frem, blant mennesker som synes å ha svar på alt, selv om de kanskje ikke har så mye praktisk erfaring fra hva de snakker om. Utdanning er selvsagt viktig for å forstå samfunnspørsmål, men erfaring gjør også vis. Samtidig merker vi ofte at det er de helt unge, i ungdomspartiene og de eldre som deltar i politikken. 40 åringer, med familie eller i etableringfasen får ofte ikke politiske verv, da nominasjonskomiteen eller møtet mener at de vil ha gamle «travere» eller satse på noe nytt. Politikk er kanskje et fag i seg selv, og det er mange dyktige jurister og statsvitere som har mye å bidra med i den politiske debatten, men jeg sitter kanskje igjen med den samme tankegangen som mange andre som er nærmere femti, at jeg har hørt mye av det før. Mediene har en tendens til å løpe etter hverandre og si det samme, slik at de som tenker annerledes og nytt ofte blir sett på som sære og merkelige. Det gir grunnlag for «broilerpolitikeren» uten utdanning og livserfaring som liker seg på politiske møter, men som kanskje ikke har så veldig mye å bidra med utover å skrive forslag som er mer eller mindre gjennomtenkte og faglig funderte.

Partikultur

Organisasjonskultur er et tema som har engasjert meg mye gjennom arbeidslivet og studietiden. Høyres partikultur har endret seg mye siden den gang fra begynnelsen av 90 årene, med stor uro i Høyre og lederkrise som det var da. Som medlem av en arbeidsgruppe i Høyres Hovedorganisasjon som skulle se på partiets ledelseskultur på 90 tallet har dette engasjert meg mye. Partikulur på 2020 tallet er annerledes en organisasjonskultur på 1990 tallet. Likevel er mye som det var da, med tillit og høflig respekt for hverandre i det offentlige rom. Høyre gjør det rimelig bra i dag, og har en oppslutning på rundt 25 prosent på målingene, selv om partiet av og til ligger lavere i valget. Selv om dette er et nivå som Høyre har ligget på i lengre perioder, har det politiske arbeidet endret seg fra slutten av 80 tallet og 90 tallet, mye av fremgangen skyldes en langsiktig organisasjonsbygging for å sikre at Høyre har vært i posisjon fra 2013. Jeg er ingen ekspert på andre politiske partier eller kommunikasjonsguru og tar utgangspunkt i mitt ståsted fra lokalpolitikken i Nittedal som også har endret seg siden kommunestyret på 1990 tallet. I Nittedal har det blitt færre folkevalgte og få heltidspolitikere. Man kan spørre seg om det er en riktig utvikling. Det er viktig å sikre bredde i den politiske debatten, slik at politisk deltakelse ikke kun styres av mennesker som har hatt det som levebrød siden ungdomstiden. Likevel mener jeg at politikerkulturen sitter i veggene blant de som søker politiske verv og det kan bidra til at det er stort gap mellom hva de mener om seg selv og hva velgerne tror. Dette er et problem for enhver stor organisasjon, men kanskje spesielt stor i blant politikere som ikke har arbeidserfaring utenfor politiske verv. I dag er det et stort problem at stort sett alle politikere som når frem i medieverden er populister og hevder at idelogiene er døde. Dette må man gjerne mene, men det er samtidig en dårlig attest for det politiske prosjektet en arbeider for. Å se politiske sammenhenger gjør en til bedre leder for den saken man tror og arbeider for. Det sies ofte at det er høyere tillit til politikere i Norge enn i USA og Storbritannia og at en Brexit eller Trump ikke ville vært mulig hos oss. Dette tror jeg igjen er ønsketenkning fra en elite som ikke forstår deskriptiv samfunnsvitenskap, men har sin bakgrunn i normative fag, der man ønsker å fortelle hva som er rett og galt. Å studere samfunnsutviklingen betyr å forstå trender i utviklingen på bagrunn av hypoteser og teorier, uten å være fastlåst i ett syn.

Det er forskjell på juss og politikk. Selv om en del juridiske er rettspolitiske. Markedsundersøkelser og meningsmålinger fra 2016 og analyser for 2017 viser at Brexit og Trumf seieren i USA er et bevis på at mange ønsker å gjøre motstand mot eliter og stemme på motstrøms politikere. Det må etablerte opinionsdannere ta inn over seg om de skal oppnå oppslutning fremover. Hører vi på Sylvi Listhaugs nei-argumentasjon i Norge, kjenner vi igjen den samme populistiske retorikken. Da nytter det ikke for anstendige ja-mennesker å fortsette med de samme argumenter og stilen som før, eller ren populisme for å sikre et kortsiktig oppsving på målingene. Det må grundig, logisk og sammenhengende argumentasjon til for å nå frem til velgerne. Etthvert parti må fornye sin politikk og kommunikasjon hele tiden for å sikre oppslutning, samtidig som man ikke går glipp av det som er dets sjel. Dagens politikere tror kanskje ofte at bare de for nok oppslag i avisen, så er de bedre egnet til å styre landet. Det er denne myten jeg ønsker å argumentere mot, da media også bidrar til å skape denne illusjonen. En god politiker må i like stor grad som å bare sikre oppslag, arbeide for å få gjennomslag for sakene i lokalsamfunnet. Målinger viser at det er smart å ha tjenestegjort som ordfører i sin kommune, før man blir valgt til tinget, da slike politikere blir oftere valgt og får gjennomført mer. Politikk dreier seg faktisk om å endre samfunnet i den retningen som partiprogrammet tilsier, ikke friske utspill og anklager mot kollegaer som kanskje burde vært balansert noe om de ble tatt ned på jorda og gitt anledning til å bli korrigert. Å si at ideene er døde og at det er det dagligdagse politiske spillet som avgjør politikken bygger på en feiltagelse eller hva jeg vil kalle en kortslutning. I en tid da alt er omskiftelig og det er mange endringer i samfunnet, har vi alle behov for et sett av verdier og holdninger som er rotfestet som vi kan tro på og som sikrer regelmessighet i tilværelsen. For meg har dette vært konservatismen, slik som Edmund Bruke omtalte den i «reflections of the revolution in France». En slags antiideologi, som tok et voldsomt oppgjør med det brutale franske revolusjonsstyret og bygget på en gyllen middelvei om at vi alle mennesker kan handle godt om det legges til rette for det og at vi trenger frihet under ansvar for å gjøre det rette. Denne gylne middelveien var et begrep som de klassiske filosofene i antikkens Hellas var opptatt av og som er en ledestjerne for sanne verdikonservative den dag i dag (Burke, reflections of the revolution in France).

Høyre er på lik linje med AP landets suverent mest seriøse parti. Partiet er faktisk Norges nest eldste og ble stiftet i 1884, ved innføring av parlamentarismen.  Bare slått av Venstre. Men det faktum at partiet har levd lenge er selvsagt ingen garanti for fremtidig suksess, da det kreves langsiktig strategisk arbeid for å nå oppslutning i dagens mediebilde og sikre fortsatt regjeringsdeltakelse. De som hevder at Høyre har vært mot sosiale reformer, tar grundig feil. Ta eksemplet under Regjeringen Borten, da grunnlaget for Folketrygden ble lagt, ved Høyres vilje og skisse. Det er riktig at flere sosiale reformer er foreslått av AP, men Høyre har ikke strittet imot som sosialistene hevder, selv om konservative alltid har hatt en vegring for å innføre for raske reformer, da det er viktig å ta med det beste fra fortiden for å lage en politikk for fremtiden. Det er slik at sosialdemokratiet har lært av høyresiden, og høyresiden av sosialdemokratiet. Forskjellen mellom det sosialdemokratiske program og Høyres ideer er ikke stå stort utover at Høyre er et klart borgerlig parti. Høyre vil at den samfunnskaka som bakes skal bli større, slik at skattebetalerne kan få bedre tjenester. Høyre vil modernisere Norge for et bedre offentlig system. F.eks. har Høyre i sitt forslag til program foreslått å øke bevilgningene til skatteetaten, i kampen mot skattesvik og korrupsjon. Ved useriøsitet går samfunnet til grunne og vi får mafialignende tilstander. Økonomisk kriminalitet er kriminalitet som skjer i ellers legale organisasjoner og er et alvorlig samfunnsproblem.  Politikken i Norge er ikke preget av å være gjennomkorrupt, og ligger på nederste trinn av den kriminogene stigen, men vi må forenkle Norge for å bekjempe kriminaliteten. Like regler for alle der man håndhever de likt, må til for at samfunnet skal være rettferdig. At midler som er budsjettert til et formål går til noe annet eller at borgeren opplever at pengene ikke strekker til fordi noen man har et avtaleforhold til ikke betaler, svekker tilliten til rettsstaten. I et idealsamfunn uten korrupsjon er det kommunestyret som velger leg elementet i straffesystemet og partiene har lært av historien der forskjellene har kort og godt blitt mindre. Jeg har selv vært og er dette i Tingretten. Men med en bachelor grad i kriminologi kan jeg ikke tillate store avvik fra loven. Det er bra at Høyre står for et mere effektivt drevet samfunn. Når man ser på hvilke store politikere som har representert partiet som Carl Joachim Hambro (med Elverums fullmakten), Jon Lyng, Kåre Willoch, Astrid Gjertsen, Erling Norvik og Jo Benkow, Jan P. Syse og Rolf Presthus er det vanskelig å ikke la seg imponere. Tenk en politiker som ikke er så godt kjent i dag, som farget og moderniserte Norge på 70- og 80 tallet. Tenk dere selv. Partiet SV var imot innføringen av farge TV, det var ikke lov å selge mat i butikker og bensinstasjoner på helgekvelder. Det var Høyre ved Astrid Gjertsen som åpnet Norge slik at vi nå kan handle til 23 og handle på bensinstasjoner. AP, SV og fagforeningene strittet imot. Jeg vil at vi skal gå enda lengre med full frihet i dagligvarebransjen og banker, samt offentlige institusjoner. Noen er A-B-C mennesker og jobber bedre om natten. Jeg vil ha en debatt om vi skal si ja til døgnåpne barnehager. Skal vi ikke bare leve av oljen og klippe håret på hverandre, må vi satse på skolen. Vi satser på eliten i idrett, og må gjøre det samme i skoler og Universiteter, og alle liker å få  tilbakemeldinger om hvor de står. Noen er flinke i idrett, andre i skolefag. Kanskje det vil finnes eliteskoler eller eliteuniversiteter i fremtiden, dersom vi satser på konkurranse, ellers tror jeg ikke Norge vil overleve i fremtidens marked. Samtidig må vi ta vare på det egalitære samfunnet vi fortsatt har i Norge. Når Høyre satser på sosialt ansvar i sitt partiprogram, bør velgerne tørre å satse på Høyre i Regjering. Dersom Høyre får økt oppslutning i valg vil velgerne få mere makt. Med enklere regler og mindre korrupsjon får vi et bedre Norge. Samtidig betyr det at vi ikke skal ha lover og regler som borgerne må følge, men det er nødvendig å forenkle mange prosesser i samfunnet fortsatt. Valgfrihet vil flytte makten tilbake til enkeltmennesker og familiene, bedrifter og de frivillige.

Norge har i årevis hatt gleden av å være et land med lite korrupsjon og åpenhet om beslutninger, det skal vi fortsatt være, da politikere forvalter fellesskapets midler og må være varsom med at det er samsvar mellom liv og lære. Tillit skal være vanskelig å få og lett å miste.

Utdanning i ledelse har gjort meg interessert i dette temaet og når jeg arbeidet i Høyre hadde jeg også ansvar for å være med å skrive et studieopplegg om dette for partiets medlemmer. Det lærte meg at det er forskjell på ledelse og organisasjonskultur i politikken og i det private næringslivet, der næringslivet er opptatt av vinner og samarbeidskultur, er politikere opptatt av å komme i posisjon og gjennom å klamre til seg flest mulig verv. Om dette bidrar til å fremme den saken og den ideen man arbeider for er et svært interessant spørsmål som det er all grunn til å diskutere, i alle fall for et politisk parti som Høyre som er opptatt av verdier og at den enkelte skal styres av et etisk kompass. Uten etikk og verdier til grunn for sitt lederskap, bør man ikke inneha lederrollen. Behandling av medarbeidere signaliserer selvsagt hvordan kultur man har i organisasjonen, samtidig som det må være tillat å være menneskelig. Sekretærene blir ofte besatt av å finne feil med styret og lederen, dersom de finner ut at det er ting som skjer som kan være i «gråsonen» av god skikk. Derfor har de fleste større organisasjoner en slags kultur for hva som er god atferd i organisasjonen.

Det sies ofte at Høyre har en mye bedre partikultur enn Arbeiderpartiet og at vi er glad for at man ikke trenger å gå med vernestøvler i partiet. Det er jeg enig i. Det som er skrevet om AP og krangling der om og maktkamp, er ikke gjenkjennbart med hva som skjer i det dannede Høyre. På Høyremøter er det høyt under taket og spesielt ungdommen er kjent for å være frittenkende. I Høyre er det lov å være annerledes og tenke selv, slik som Jo Benkow understreket mange ganger. Der sosialdemokrater verdsetter staten og offentlig fellesskap, sier liberalkonservative at de vil ha mangfold og frivillige fellesskap. Men etter at det har blitt mange nye medlemmer i Høyre og partiet har vokst, har også kulturen endret seg. Man kan gjerne si at Høyre har blitt mere folkelig og åpent enn det var når jeg kom med på slutten av 1980 tallet. Organisasjonskultur er ikke det viktigste for et politisk parti, da et parti som skal overleve og vokse må sette politiske saker i høysetet. Men en dårlig kultur kan gjøre at partiet mister tillit og oppslutning. Måten en behandler hverandre på i det politiske Norge avgjørende for politikkens tillit og engasjement for politikk. Min påstand er at vi har fått en politikerkultur med profesjonelle politikere og rådgivere som elver i en slags symbiose, uten for lite tilknytning til det hverdagslige, slik at en mister av og til gangsynet som trengs for å være en god folkevalgt, som skal representere velgernes interesser og ikke bare sine egne. Skandaler og korrupsjonssaker gjør også at mange mister tilliten til at politikere er mennesker som ønsker å gjøre noe for dem og ikke kun er opptatt av sin egen vinning. Derfor er tilliten til politikere synkende i Europa, slik jeg ser det. Nominasjonsprosessen til Stortinget har vært skjellsettende for meg, i forhold til om det finnes partimedlemmer som gjør og sier to forskjellige ting. Det skal selvsagt være mange som kjemper om samme plasser i prosessen og det er lov å snakke positivt om sin kandidat, men å ikke sette opp kandidater som er foreslått på listen over foreslåtte kandidater til fylkespartiets lister og tvinge frem andre kandidater som er relativt ukjente for partiet og velgerne er metoder som er vanskelig å forstå kan være i overens med god partikultur (stortingsnominasjonen til Akershus Høyre 2012 og 2016). Slike holdninger og metoder bidrar bare til å svekke tilliten til politikken og politikere samt å legge grunnlag for superpopulister som Donald Trump i USA. Høyre skal være et åpent parti med høyde under taket, da kan vi ikke akseptere at noen medlemmer bruker metoder som minner om Stasi tiden for å sikre sin nominasjon eller sin kandidat.

Boken handler likevel ikke om partikulturen i et politisk parti. Dette er en debattbok om politiske hendelser og saker, av og med akademikeren Tommy Raymond Bech, en bok om det å være i midten av livet uten for store midtlivs kriser! Mange vil kanskje si at det er selvsentristisk å skrive en bok om seg selv. Jeg mener ikke det, da mine lærdommer kan være nyttige for de som kommer etter oss og de som vokser opp i samtiden. Selv om jeg kanskje ikke har nådd toppen av norsk samfunnsliv, har jeg sett mye og opplevd mye, som kan være viktig for ettertiden i politikk, organisasjonsliv og arbeidsliv. Samtidig har jeg fortsatt ambisjoner for fremtiden. Disse erfaringene vil jeg dele med deg som leser, som vil gi deg innblikk i et liv som spenner seg fra mitt ståsted i Unge Høyre, studietid, politikk, tjeneste i Kosovo og arbeid i næringsliv. Mange vil vel kanskje si at det er litt pretensiøst å skrive en bok, spesielt når man ikke har vært valgt til Stortinget. Likevel mener jeg at jeg har nok erfaring fra politisk arbeide og jeg har faktisk stått som kandidat på Akershus Høyres Stortingsvalgsliste og sittet som folkevalgt lokalt. Det er det ikke. I dag er det alt for få politisk aktive som skriver noe sammenhengende om sine tanker om det politiske livet. Hvor er vyene for fremtiden og de store politiske linjene i dagens politiske mediebilde i 2019, 2020, 2021 og nå inn i 2022? Boken er et forsøk på å gi et bidrag i en slik debatt. Jeg mener at jeg har tilstrekkelig erfaring og faglig tyngde for å ha en kvalifisert mening om de tingene jeg skriver om. Min bok er ikke et bidrag i denne debatten, da den er fordummende og antagelig bare svekker tilliten til politikere. Dette er et innspill i debatten om å trekke de lange linjer i den politiske ordspillet. Etter flere år som tillitsvalgt, kommunestyremedlem, forsvarsansatt og student har jeg sett det politiske Norge fra innsiden, der mye er bra, men av og ting skjer det direkte farlige ting for samfunnsmoralen og demokratiet, og en sjelden gang direkte brudd på norsk straffelov. Det betyr ikke at organisasjonslivet i Norge er gjennomkorrupt og har mye kriminalitet, Norge ligger lavt på statistikken over stater som har mye korrupsjon i det offentlige systemet. Vi har hatt tilløp til politisk korrupsjon i Norge også, samt at politiet har blitt etterforsket. Mange kriminologer vil nok være enig med meg når de hevder at SEFO, det særskilte etterforskningsorganet, som skal etterforske lovbrudd begått av polititjenestemenn i tjenesten, ikke fungerer etter hensikten. Det er sikkert ikke vanskelig å argumentere at riktig metode blir brukt, men i mange saker har politiet blitt gitt alt for mye makt, der vi har hatt skyting og overtramp, som ikke har gått til påtale. Som Høyremann er jeg selvsagt opptatt av at vi skal ha et velfungerende ordensvesen, men det kan ikke gå på bekostning av rettssikkerheten til enkeltborgere som blir hjelpe sløse i kampen mot overmakten. Domstolene liker ofte å slå seg på brystet med at vi er verdensmestre på rettssikkerhet. Men er dette bra nok når vi er et land med mye skjult kriminalitet og politiet løsner skudd som dreper mennesker? At vi har en varetektspraksis som blir kritisert av menneskrerettighetsdomstolen. Den lille mannen i gata, er kanskje noe en ung uerfaren advokat ønsker å hjelpe, men i lengden ikke lønner seg, da det er kun er forretningsadvokater med en stor kundeportefølje blant Røkke, Gjelsten og I, som blir kjente og rike. På den annen side skal ikke boken handle om det alene, da den skal sette hele det politiske Norge i perspektiv.

Boken ble til som en idé en kveld da jeg satt og leste gamle Churchill biografier hjemme i leiligheten. Etter endelig å ha blitt ferdig med min prosjektoppgave i kriminologi, var det tid for å gjenoppta mitt neste prosjekt nemlig boken om hvordan jeg observerer det politiske Norge. Jeg har alltid blitt fascinert av Churchill, som politisk leder, på den måten han har taklet motgang og medgang i det politiske livet. Gjennom krise i verden viste han lederegenskaper som fikk Europa gjennom det med seier. Han snakket om det «Black Dog», en slags depresjon som kom når han møtte motgang i livet. Slik kan det være i politikken og livet, at ting går opp og ned. Han levde et farefullt liv, som soldat, skribent og politiker, men ga aldri opp. Selv om jeg aldri har opplevd direkte depresjoner i midt liv og engelske forhold er ikke nødvendigvis overførbare til Norge, da de har et annet politisk bilde, med større forskjeller og et annet parlamentarisk demokrati, med Underhus og Overhus, men samtidig kan hans utholdenhet og stå på vilje være noe å lære etter i tider med motgang. England er annerledes enn Norge, med et «debatting parlament» mot vårt konsensusdemokrati. Men likevel; I Norge har jeg fått oppleve hvordan det er å få partivenner og politiske motstandere mot meg. Å bli stående alene i en nominasjonsprosess og ikke føle at man strekker til. Det var spesielt sterkt i foran nominasjonsprosessen for Stortingsvalget i 2013 da jeg fikk liten støtte for mitt kandidatur. Jeg ble forundret over hvordan gamle venner kan bli så kalde og ikke rette en eneste sympatierklæring for en som kjempet for sitt politiske liv, uten at noen, og jeg sier absolutt noen, viste interesse for hva jeg holdt på med. På Nittedal Høyres nominasjonsmøte fikk jeg bare vite at det ikke går å foreslå seg selv! Denne boken vil likevel ikke gå i dybden av hvordan politiske prosesser pågår, men jeg har lagt merke til forskningen til Civita om at bare en av seks partimedlemmer deltar i nominasjonsprosessen. Det betyr at det er et svært lite representativt forhold mellom velgere og de som faktiske setter opp valglistene til Stortingsvalget, det er et demokratisk problem. Ofte er det slik at dersom man kommer med et forslag som avviker fra normen eller komiteen eller ledelsen blir man sett på som avviker, i stedet for som en konstruktiv deltaker i prosessen.

Det gikk stadig bedre for meg etter dette, men samtidig har jeg fått mange støtteerklæringer fra de som har lært meg å kjenne. Videre er jeg et menneske som ikke åpner meg til alle, spesielt ikke til politikere og media, da jeg vet at de ofte har en annen dagsorden med informasjonen de får tilgang til, enn det som styres av «vær varsom plakaten». Det forundrer meg også hvordan enkelte i den politiske debatten har dobbeltmoral eller dobbeltstandarder som det heter i kriminologien, hvor en mener at andre skal gjøre en ting og blir forarget over andres handlinger, men ikke gjør det samme en selv. Skal man ha tillit, må det være samsvar mellom liv og lære, eller så kan man like gjerne la det være. Å få større deler av velgerskaren til å tro på ditt budskap krever at man er seg selv og argumenterer langsiktig og seriøst. Det bryter mot enkel folkeskikk i Norge å være uhøflig, men viser seg stadig blant folk som burde vite bedre. Min etikk gjør at jeg respekterer mennesker som ber om fortrolighet, der ting som blir sagt til meg i fortrolighet, blir hos meg. Mange mennesker som jeg har møtt på min vei har vist at de kan respektere dette etiske valget og har en slik livsfilosofi, som ofte bygger i en kristen livsfilosofi. Dette har styrket meg i troen på at jeg har noe å bidra med og at mennesker som ikke følger sin overbevisning i livet ikke har en plass i å lede andre. Det er likevel veldig mange fine mennesker som arbeider som ledere i norsk politikk, næringsliv og offentlig sektor. Samtidig er det noen «råtne epler» som bruker sin makt til å spre eder og galle utover medarbeidere og de de skal arbeide overfor. Slike mennesker finner vi alle steder, som har opplevd noe som gir sår, og ikke vil finne sin plass i systemet og derigjennom må ut i media og andre steder for å kritisere enhver handling, spesielt dersom det kommer fra Regjeringen. Noen har også minimal respekt for loven, inntil den dagen det smeller og de blir oppdaget.

Når dette skrives har jeg fylt min 50 års fødselsdag. Jeg føler at jeg står godt plantet i livets midtdel, med mye å gjøre, men samtidig tid til å reflektere over tilværelsen og tenke om hva jeg skal gjøre i fremtiden. Da har jeg også tid til å skrive en bok, som kanskje kan gi ideer, tips og innspill til de som leser den.

Jeg vil derfor begynne med en takk til de som har bidratt med støtte opp gjennom årene. Det har vært mange vanskelige utfordringer, med familie og motgang i politikken. Men min livsfilosofi er å aldri la meg knekke av de som forsøker å rive folk ned, i stedet for å bygge opp, da jeg har lært i forsvaret at det som ikke dreper deg, styrker deg. Jeg kommer ikke fra vanskelige kår, da vi har hatt det bra gjennom oppveksten i Nittedal. Min mor Inga Marie Bech, født Ildstad, senere Hannevig har røtter fra skipsredermiljøet rundt familien Hannevig. Hun ble født på gård i Ringerike. Frank Kristian  Bech, som døde i 2011, er født på Vålerenga og var ikke like stilt godt stilt i livet som de kondisjonerte i familien Hannevig som stefaren til Inga het. De eide boligen i Professor Dahls gate og mamma sier hun alltid husker portrettet av skipsrederrevisoren i trappeoppgaven. Å gå foran dette portrettet hver dag gjorde et stort inntrykk på den unge jenta, like etter krigen, slik at hun absolutt ikke bodde i et arbeiderstrøk, men et fasjonabelt overklassestrøk der beboerne var kondisjonerte. Jeg er nest yngst av 6 søsken og det er nok fra morssiden og fars tid til sjøs som har gitt min maritime interesse og som senere førte til at jeg havnet i Sjøforsvaret. Pappa arbeidet i kommunen og mamma hadde flere jobber samtidig for å finansiere den store familien fra midten av 1970 tallet. Vi var aldri styrtrike, men fikk alltid mulighet til å reise utenlands i sommerferiene og opplevde mye sammen med mine søsken. Det var en artig og lærerik barndom, der jeg i ung alder fikk se mye av Europa. Spesielt viktig følte jeg meg når vi bodde i det store huset i Hakadal, med tre bad og stor plass å boltre oss på, nærhet til skibakken og marka gjorde at jeg fikk mye tid til å være ute og få en flott ungdomstid. Skoleverket i Nittedal var aldri vært for utfordrende for meg, så utdanningspolitikken til Høyre interesserte. Da kom også interessen for Unge Høyres politikk, da det å se Kåre Willoch og Jan P. Syse på TV skapte et engasjement for enkeltmennesket. Jeg forstod tidlig at politikere og politikk gjør og skaper mye galt, men at dersom man har et grunnleggende ideologisk ankerfeste til grunn for sitt virke, kan man utrette mye i politikken. Samtidig skjønte jeg at politikk ikke er alt i livet, at det er mange i alle partier som tror at alt er politikk og at de har rett til å mene noe om alle forhold i samfunnet. Det er på godt norsk hva som kalles moralisme, noe som jeg aldri fikk lov til å utøve hjemme hos oss. Vi barna skulle lære oss å stå for noe selv, og ikke bare løpe i skjørta til «frøkna». Alle i familien er selvbevisste mennesker som arbeider hardt for å prestere i jobb, eller skaffe seg ny jobb. Ingen skal si at vi ligger til last for noen, da vi vet å arbeide og klare oss selv, uten å komme i bråk med noen. Det betyr ikke at vi også er helt frikjøpt fra staten, da alle trenger hjelp fra det offentlige i tider, da livet ikke er like lyserødt. Dette er grunnlaget for hva vi kaller velferdsstaten i Norge, der alle skal få etter ytelse og gi etter evne. Ingen skal behøve å gå sulten til sengs i verdens rikeste land.

Etter videregående på Bjertnes og en periode som salgsfremmer var det tid for militærtjeneste. I ettertiden har jeg også hatt mine kontroverser med politiet, spesielt i Nittedal, da de ikke synes å respektere meg noe særlig og har hatt gleden av å forfølge meg til enhver tid, selv om jeg har gjort en innsats for landet. Jeg gjorde ikke en lang militær karriere og tiden i Nord Norge var tøff, men det ble utenlandstjeneste og et halvt år på befalsutdanningen for Heimevernet og en lang fartstid i forsvarsforeningen på Nedre Romerike. Det har gitt meg en solid utdanning i det å bruke kroppen og sinn sammen. Jeg har aldri kommet fra en rik familie, som bare lever av renteinntektene for utlån og eiendomstransaksjoner, eller andre lyssky handlinger, da både min mor og far og resten av familien har hatt normale jobber, men jeg har lært verdien av hardt arbeide og at ingenting kommer gratis i livet. Uansett hva slags posisjon man har, kan livet gå i bølgedaler, der man det ene øyeblikket kan være høyt oppe, men mister mye av dette om man spiller kortene dumt, for kanskje så komme tilbake sterkere ved en senere anledning. Jeg har lært at prentensiøsitet ikke er noe som man vinner på i lengden, å leve som en nyrik, som sprer rundt seg med ord og penger er som å røyke opp pengene. Politikere har en iboende vilje til å stadig bruke penger på ting, så lenge det ikke er deres penger, og så må de samle inn midler i kirken eller foreningsmøtet for å finansiere sin virksomhet. Dette skal sås holdes hemmelig, så ikke mediene får tak i det, tror mange. Det er dette som skaper politikerforakt. Det hjelper lite å skrive fine ord om hvordan man skal skape et godt samfunn, dersom en ikke klarer å håndtere de mest elementære ting i livet. Å bli gift fordi partner ser fin ut på bildet, eller ha et hus for å skape et bedre image, gjør ikke at du får mere tillit, da samsvar mellom ord og handling er det som gir resultater, selv om det ikke er nødvendig å bli en fanatiker.

Det er mange hendelser som har preget med i løpet av livet, som du skal få lese mer om i denne boken, som jeg takker for at du har tid til å lese. Det blir en skildring av hvordan livet er på innsiden av det poliske miljøet i et parti, om maktkamp, seire og skuffelser, samt om etikk som må ligge til grunn for hvordan man utøver sitt lederverv, enten det er i næringslivet, politikken eller privatlivet ellers. Høyre er et parti som stadig debatter ulike politiske spørsmål av stor viktighet, der jeg ønsker at vi skal finne tilbake til hva vi skal være. Til det kreves ny politikk og en ny måte og tale for talspersoner, samtidig som vi ikke forlater vårt grunnfjell. Samarbeidet med FrP kunne på sikt ha ødelagt Høyre, men det ser ikke ut til å ha lyktes pga. en dyktig statsminister som kan manøvrere i ulent terreng. Det skal Erna ha all honnør for. Hun er samarbeidets arkitekt, på en måte som forgjengeren Jan Petersen ikke klarte i starten av sin lederkarriere. Høyres leder i en turbulent tid, er en person jeg har stor respekt for. Boken vil vise at jeg har stor respekt for arbeidet som Høyres ledelse legger ned, da de er troverdige og hederlige mennesker. Det styrker partiet. Høyre har tradisjon for å samarbeide og har fått frem den beste konservative profilen og verdiene i partiet når det har samarbeidet med KrF og sentrum. Det er greit å mene at partiet har fått gjennom en del politisk gjennom samarbeid med FrP, men samtidig ligger partiene langt fra hverandre i mange saker. Noen av de mest utspillsorienterte FrP politikerne vil sikkert si at de føler lite slektskap med det dannede Høyre.

Kristen tro har alltid vært en viktig del av mitt liv, en rettesnor for meg om hvordan man skal leve for å komme i harmoni med Gud og seg selv, mitt liv. Helt siden jeg gikk på søndagsskole på Åneby på slutten av 1970 tallet har det å lese Bibelen og delta i kirkens arbeide stått sentralt. Likevel har ikke bibeltro stått like sterkt hele tiden, da tvilen kom i ungdommen og jeg valgte ikke å konfimere meg i Kirken. Selv om man er kristen, skal en ikke etter mitt skjønn fremheve seg selv som noe bedre enn andre, og respetere hverandre på likefot på tvers av religioner. Samtidig er toleranse viktig for meg, du skal alltid gjøre mot andre som du vil at andre skal gjøre mot deg. Det betyr at det å tvinge tro på andre mennesker, i form av trusler for at den skal bli en del av menigheten har aldri vært noe for meg. Noen overdrevent ivrig kirkegjenger har jeg heller aldri vært, da jeg alltid har likt å avbalansere samlinger med egne studier. Jeg liker også å ta meg en øl, særlig i godt lag. Den enkelte må selv velge å innrette sine liv, slik som man vil, så lenge man følger norsk lov er det ikke statens eller andres oppgave å gripe inn i den private sfære. Derfor er det viktig å respektere minoriteter og andre menneskers livsførsel. Ingen har rett til å føre sitt livssyn over på andre, uten aksept fra den man snakker med. Det betyr at man ikke skal tvinge sin livsform på andre mennesker. Fra 2012 er kirken og staten uavhengige parter og jeg tror det er riktig for å sikre mer trosfrihet og beviste valg blant troende. Kirken og andre trossamfunn blir dermed mere likeverdige.

 Jeg har tillit til enkeltmennesket og ønsker at den enkelte skal få tenke og være fri. Det mener jeg også er i tråd med Høyre verdier og politikk. Kirken har også lært meg viktigheten av å ta sosialt ansvar, både staten og det frivillige samfunnet har ansvaret for at den enkelte skal ha et minstemål av levestandard i velferdssamfunnet Norge. Det er ikke de rikestes interesser som skal styre alle vedtak, da minoritetsinteresser ikke bidrar til å skape et godt samfunn. Vi må basere oss på den «gylne middelvei» der majoriteten av samfunnets borgere og flest velgere befinner seg.

Mine barndomsår i Nittedal var preget av en lykkelig tid, der vi var mye ute og lekte der all slags idrett, men spesielt fotball stod sentralt som adspredelse. Jeg var også spesielt glad i å lese bøker, der dette ofte tok tid fra skolearbeidet. Jeg var likevel alltid en god skoleelev. Ved avslutning av 7. klasse ved Hakadal ungdomsskole, da vi skulle flytte til sør i bygda, fikk jeg vite at det var et stort tap for skolen at jeg flyttet fra skolekretsen. Fraværet var likevel ikke helt som det burde være, da jeg var mye syk, og satt hjemme, der jeg i ettertidens lys kanskje mener at jeg kunne vært flinkere til å møte opp på skolen og ikke la de som jeg var redd for styre hverdagen min. Men samtidig føler jeg kanskje at skolen også ikke var flink nok til å gi meg utfordringer, slik at jeg ikke mistrives der. Samtidig ble jeg ofte mobbet litt av de andre elevene, som jeg ikke så noe særlig blidt på. Det kan være et bevis på at Høyres skolepolitikk fungerer, der man skal straffe mobberne og gi de faglig sterke utfordringer. Det kan ikke være sånn at et lite mindretall, av «småduster» i den mobbedes øyne, skal få bestemme hvordan oppveksten blir for de som gjør det bra. Vi må tillate at noen er faglig sterkere enn andre og at noen lykkes akademisk. Samtidig har alle en like stor sjanse for å lykkes, da alle er født likeverdige og det må være meritter som avgjør om man kommer til sine mål eller ikke, i de fleste jobber og verv.

Slik var det helt frem til videregående første klasse, der jeg mistrives og var mye syk. Men etter noen alvorsprat med mor og far, samt lærer skjerpet jeg meg og fikk et greit vitnemål. Militæret var også noe som fascinerte meg i ungdomsårene, der det å leke cowboy og indianer, eller befal, der jeg var general Lord Montgomery og Lars, lillebroren min var menig soldat, ble en gjenganger hjemme. Det var ikke sjelden vi fikk kjeft fra foreldrene for å komme hjem sent en kveld for å ha vært ute sent og lekt i skogen. Spesielt Winston Churchill var en stor helt, da jeg kjente meg igjen i hans lek med soldater i ung alder. Jeg hadde også en stor samling lekesoldater som jeg stilte opp til store slag. Det var kanskje denne eventyrlysten som fikk meg inn i militæret senere i livet. Jeg hadde en heldig oppvekst med 4 brødre og en søster, som tok meg med på mye der jeg i ung alder fikk se hele Europa på lange bilturer om sommeren. Jeg merket aldri noe til om at det skulle være mangel på penger i familien i ungdommen, men jeg skjønte at det av og til var problemer med å finansiere huset i Hakadal, som var langt mer enn vi hadde råd til, i tillegg til en 4-5 biler. Det var nok ikke rart at folk mente vi hørte hjemme i Høyre. Og slik ble det også i 1989, da jeg meldte meg inn i Nittedal Unge Høyre. Debattene på tv mellom Gro og Kåre, samt debatter med far inspirerte meg til dette. Åpenhetssamfunnet var spesielt viktig for meg, da reiser til utlandet gjorde meg oppmerksom på at lukkelovene i Norge ikke kunne vare evig. I EF landene og Sverige, Danmark kunne man handle hele helgen, mens det i Norge var umulig å få tak i melk og brød etter 5 på fredag, dersom man ville ha ferske varer. Når Norge ble åpnet opp fikk mange en ny livsstil som ikke stod i forhold til inntektene, da tilgangen på lån var stor. Men det var ikke det som var hovedårsaken til hva som har blitt omtalt som «jappetiden», men heller de internasjonale konjunkturene som ikke spilte positivt inn for Norge.

Lokalpolitikk i Nittedal

Nittedal er i utgangspunktet ingen rik kommune, men ligger godt over landsgjennomsnittet i skatteinntekter pr. innbygger. Nittedal er ikke Bærum, men tradisjonelt en liten landbrukskommune nord for Oslo. Kommunen har utviklet svært i årenes løp og fra 1991 satt jeg i kommunestyret og fikk merke hvordan det er å ha et folkevalgt verv på landsbygda, der det politiske saklighetsnivået ofte ikke er det beste, men likevel givende da det er godt kollegialt miljø og mange som vil hverandre og bygda vel. Det er godt å bo i Nittedal og vi kan være stolte av bygda vår. Alt for ofte blir det fremstilt feil i media om hvordan det er å være Nittedøl, mobbing og trakassering er vi vant med fra folk som ikke bor utenfor bymiljøet. Men vi har et aktivt næringsliv og et godt idrettsmiljø som har skapt mange idrettsstjerner, det kan vi være stolte av. Undersøkelser fra 2020 viser at kommunens medianinntekt ligger høyt over landsgjennomsnittet og andre kommuner i Viken.

Nittedal Unge Høyre

Unge Høyre var mitt første stoppested som politisk aktiv, der jeg kom med i Nittedal Unge Høyre i 1989. Jeg ble raskt foreningskontakt i Nittedal Høyres styre og ble med i det pulserende livet rundt Akershus Unge Høyre. Dette var mitt lærested, der jeg traff mennesker jeg respekterer og ser opp til og fortsatt har som Facebook venner. Vi reiste mye rundt i fylket, på videregående skoler og deltok på Høyrestands. Slik knyttet vi kontakter og ble en del av lokalmiljøet. Slik ble vi godt kjent og holder fortsatt kontakten. Dette var personligheter som det absolutt var stor grunn til å holde høyt. Vi var en håndfull venner fra Bjertnes videregående som drev Nittedal Unge Høyre og fikk ethvert innpass i Nittedal Høyre, der jeg ble valgt som kommunestyremedlem i 1995. Jeg ble senere valgt inn som leder av Unge Høyre i Nittedal og Arbeidsutvalget i Akershus Unge Høyre, som jeg ser på som en svært morsom og lærerik tid. Mange av de tillitsvalgte markerte seg i miljøet og har fått ansvar i tiden etterpå som det står respekt av.

Akershus Unge Høyre og ungdomssekretærer

På 1990 tallet satt jeg med mange verv i Akershus Unge Høyre, der vi brukte mye tid på organisasjonsarbeid og å reise rundt til lokalforeningene for å skape engasjement og politisk debatt. Miljøet var svært bra og en uvurderlig del av dette arbeidet var de som var ansatt som ungdomssekretærer. Dette er den eneste faste stillingen som finnes i Akershus Unge Høyre og de som innehar stillingen har et stort ansvar for å være drivkraften i foreningens arbeid og er joviale og flinke personer. Alle som har vært aktiv i Unge Høyre i Akershus er disse aktive sjelene evig takknemlige for å holde styr på AU og leder mens alt skjer. Mange av disse har ulike posisjoner i samfunnet i dag. Mitt utgangspunkt er at jeg bedømmer de for hva som ble gjort i perioden den enkelte satt som sekretær for foreningen, så får det som blir skrevet i media om ulike saker være en sak for dem som skriver det og rettsapparatet, det har liten innvirkning på mitt arbeide da jeg og foreningen ikke har vært involvert i dette. I mine øyne er Unge Høyre en solid organisasjon, drevet av mennesker som er etterrettelige og dyktige rettsanvendere. Noe som de fleste andre politiske ungdomsorganisasjoner kan lære mye av. Grenser for politikk tankegangen til Unge Høyre kan være rollebilde for Høyre og andre konservative partier. Når jeg ble valgt som leder eller formann av Akershus Unge Høyre hadde jeg stor suksess med å bruke min humor, der jeg sa at dersom Anne Engher Lahnstein, som var en stor norsk politiker på den tiden, ville blitt valgt til Statsminister til OL i Lillehammer ville hun som den internasjonalt orienterte politkeren fra SP hun er gjøre den feil at å lese OL ringene slik at hun startet med O—O-O. Det vakte latter i salen. Det var ment humoristisk.

Nittedal Høyre

Det var i lokalforeningen, Nittedal Høyre, jeg fikk mine første politiske arbeidsår, med kommunestyrev og styreplass. Et kjent og kjært sted for meg i årenes løp. I 1998 ble jeg valgt som leder av Nittedal Høyre, som jeg innehadde i en to års periode frem til 2000, en lærerik tid, med et godt samarbeid både oppover og sideordnet i organisasjonen Høyre, mot Fylkesstyret og Stortingsgruppe. Det å ta over etter den kjente eiendomsmegleren Gunnar Krogsveen var stort. Spesielt husker jeg et seminar vi hadde på Rådhuset i kommunen med Høyres daværende Generalsekretær Eirik Moen, som ga en grunnleggende innføring i organisasjonsarbeid og hva som forventes av en Høyrepolitiker. Den senere statssekretæren på Statsministerens kontor ga et mye bedre inntrykk enn mange fryktet. Ikke alle medlemmer av Nittedal Høyres synes å ta dette til seg og har fortsatt sin ensomme kamp. I lokalpolitikken fikk jeg også merke hvordan det er et samspill mellom styret i lokallaget og kommunestyregruppen, der kommunestyret ønsker å fristille seg fra partiet. Alt for mange partimedlemmer rundt om de ganske land får verv i lokalpolitikken, uansett parti, uten å reflektere over eller forplikte seg for det politiske programmet de går til valg på, slik at man bryter ut i lokalvalgs perioden. Mitt inntrykk, uten å ha blitt foreslått til så mange verv de siste årene, antagelig fordi jeg er for «firkantet» er vel at mange også er mer ute å «mele sin egen kake» enn å gjøre en reell innsats for det lokalsamfunnet de arbeider overfor. Dette gjelder i alle partier, der vi får «vervsamlere» som går igjen i alle lokale verv og posisjoner, som har dårlig tid til møter og som alltid har noe å utsette på andre, men selvsagt ikke gjør noe feil selv. Samtidig er det viktig å huske at de fleste som er engasjert i politikk er med fordi de har et engasjement for en sak eller parti. Det er gjort mange samfunnsvitenskapelige undersøkelser på dette og det er klart at det er annerledes i lokalpolitikken, enn på Stortinget, der politikken er mer profesjonalisert, men det er nok et tap for politikken om det blir slik at kun de som har det som en karrierevei blir valgt. Fra mine studier i Cork husker jeg spesielt en førsteamanuensis i Irsk politikk snakke om beveggrunnene til å engasjere seg lokalt i Irland, der han nevnte noe han kalte en «Maverick», de som er spesielt engasjert i en spesielt sak, eller lokalt område, og ikke er interessert i andre forhold som de folkevalgte skal arbeide med. Jeg er lokalpatriot, jeg, sies det ofte i lokalpolitikken. Men gjør det at man ser helheten for det partiet som man representerer og har ikke også lokale tillitsvalgte også et ansvar for rikspolitiske saker. Det sier seg selv at slikt engasjement sikkert er bra for et lokalparti, men ikke bidrar til å styrke et nasjonsbyggende parti sentral. Det maktspillet som foregår i media og i partiene, skremmer nok også mange for å søke politiske verv. Nittedal Høyre har lenge vært i opposisjon til Arbeiderpartiet som har ordføreren. Dette ble endret Høyre igjen fikk ordføreren med Mette Tønder. Det å være ordfører i Nittedal er kanskje annerledes enn i andre kommuner, der Høyre er det dominerende partiet. Det eksisterer ingen blå blokk i kommunen der de borgerlige kan få vedtatt sine saker, uten for mange innsigelser. Derfor er Høyre i Nittedal, slik jeg oppfatter det et sak til sak parti som må søke innflytelse der man får det, til beste for bygdas innbyggere. Ideologi og prinsipper blir derfor ikke så viktig lokalt, vil mange si. Mange tenkere vil nok være uenig i dette, da prinsipper og langsiktige tanker også trengs lokalt for at samfunnet skal fungere. Ideologiens tid er definitivt ikke over.

Akershus Høyre

Når dette skrives er det gamle Akershus Høyre nedlagt og innfelt i Viken Høyre. Stortingsvalget 2021 blir siste valget da kretsen er egen valgkrets. For meg som har vært aktiv i partiet siden jeg kom med i Unge Høyre i 1989, vekker det mange tanker og minner, da jeg gjorde min politiske læretid i fylkesorganisasjonen, der det var mange gode rollemodeller i Jan Petersen, Kaci K. Five, Jo Benkow etc. Det ble sagt at Høyre i Akershus var «partilederfylket» og at vi måtte forvente å ta mye av ansvaret for at Høyre på landsplan skal lykkes. Dette synes jeg mangler noe i dagens styring av Høyre i Akershus Amt, da det mangler store kanoner som har akademisk ballast og politisk erfaring til å virkelig slå gjennom «Lydmuren». Selvsagt finnes det mange talenter og bevares, Akershus Høyres toppkandidater har nådd viktige posisjoner som statsråd og stortingspresident, men finnes det noen som er klar til å overta Høyre når Erna skal gå av i fremtiden?

Fra juni 1994 til nyttår 1999 var jeg ansatt som politisk sekretær i Akershus Høyre, dette ga meg et godt grunnlag for å arbeide med politikk, samtidig som jeg var tillitsvalgt i Unge Høyre og leder av Nittedal Høyre. Vi fikk gjort mye og ga grunnlaget for Høyres fremtidige valgseire. Selv om Høyre gjorde det dårlig i valg på denne tiden, drev vi med mye internt skoleringsarbeid og forberedelser til fremtidige valgseire som ga grunnlaget for den oppgaven Høyre er inne i nå. Dette ga spesielt utslag for Akershus. Min erfaring fra hardt arbeide i barndommen ga grunnlaget for meg da jeg arbeidet til sent om kvelden under denne perioden. Jeg var ikke den som satt alene med studiene hele tiden, eller dro på fest, men tok heller en avisrute eller fant andre biinntekter. Etter år 2000 har jeg vært mye i utlandet og ikke brukt så mye på hjemlig politikk. Med store utfordringer i Europa blir den hjemlige skattedebatten litt uvirkelig.

Akershus Høyre arrangerte viktige møter om programarbeidet frem til Stortingsvalget i 2013. da programmet for Høyre i regjering skulle legges. I stedet for å kun holde fokus mot hvor vi skal være i 2017, spør vi om hva som skal til for skape et bedre samfunn i 2030. Gjennom 3 hefter; Bærekraft, livskraft og konkurransekraft inviterte programkomiteen medlemmer og sympatisører om hva som skal være morgendagens utfordringer lagt inn på 2020 tallet. Livskraft handler om det som knytter oss sammen som medmennesker, alle de fellesskapene vi er med i en hverdag.  Konkurransekraft om utfordringene i skolen, hvordan det går med oljepengene og næringslivet. Det siste heftet bærekraft om et begrep som er satt i den politiske debatten da alle nå vet at det må være sammenheng med det vi slipper ut og det som klimaet klarer å absorbere. Klimautfordringen står sentralt frem til 2030. Det er spennende arbeide og vi håper at du vil bidra. Nittedal er også representert i den besluttende del av prosessen. Landsmøtet i 2012 var startskuddet, og Høyre skulle diskutere hvordan vi vil at det norske samfunnet skal se ut i 2030. Det er en nødvendig forutsetning for selve programmet som ble vedtatt i 2013. Alt diskusjonsgrunnlag legges på nett og alle som vil kan delta i debatten.  Samfunnet vil lever i er et samfunn som er skapt av små og store beslutninger. Tatt i generasjoner av enkeltpersoner, bedrifter organisasjoner og politikere som har levd før oss. Våre beslutninger i dagens programprosess vil påvirke kommende generasjoner og Høyre vil at flest mulig deltar i dette. Nittedal Høyre var et godt sted å delta i denne programdebatten fra, slik at vi kan gå sammen inn i fremtid, så det ikke er bare Akershus Høyre som arrangerer møter om vår frie programprosess. Edmund Bruke snakket om å forandre for å bevare og vi må ta utgangspunkt i lærdommen fra fortiden for å skape en bedre fremtid for våre etterkommere. Jeg hadde flere forslag i denne programdebatten, der jeg gikk mot partiledelsens ønske om å fjerne arveavgiften. Det er ingen prinsippsak, da det finnes argumenter for at det er urettferdig at noen skal ha skatt på arv, men samtidig er jeg av den oppfatning av at også konservative må være for at staten skal ha inntekter noen sted og de som arver er en liten del av befolkningen og om dette andelen betaler noe mer i skatt enn andre bidrar bare til å styrke partiets sosiale profil, i en tid da alt for mange synes at Høyre er et «overklasseparti». Det ble ikke slik som jeg ville og det er i dag politikk at det hovedsakelig ikke skatt på arv. På dette taper staten vært år flere milliarder i inntekter nå som skattevedtaket av 2012 gjør at det er skattefrihet for arv under 470.000 kroner. Dette begunstiger en fordeling til de som allerede har mye, mot de som arbeider mye. Det er sikkert i tråd med god konservativ ånd, men strir mot de prinsippene vi arbeidet for når jeg var Unge Høyre tillitsvalgt med flat skatt på arbeid. Jeg ønsker ikke å reversere skattevedtaket om jeg skulle komme på Stortinget, men ser at skattesystemet også skal brukes til omfordeling mellom de rike og fattige, da FrP sin politikk kun begunstiger de som har mye. Norge har en åpen økonomi og er avhengig av internasjonale konjunkturer for å sikre avkastning på oljefondet og nye investeringer. At det blir årlig enighet om budsjettet er svært viktig, da stabilitet er viktig for at næringslivet skal lykkes.

Å vinne valg betyr å få flertallet av velgerne bak seg. Høyre har kanskje kommet uheldig ut av debatten om velferdsstaten, slik at mange mener at partiet har tapt stemmer på dette. Vi blir stemplet for å jobbe for de rike, en debatt venstresiden hittil har vunnet, noe som vises på meningsmålinger. Ingenting er mere galt enn det, da en liberalkonservativ politikk vil gi muligheter for alle. Forandre for å bevare må være gjennomgangstonen for Høyre når det gjelder velferdssamfunnet. Staten skal ikke være en sovepute, men et springbrett for de som vil lykkes og komme videre, der man får hjelp til utdanning og omstilling.

Vi må bedre få frem at Høyre er et parti for hele folket, også de svake og de fra lavere middelklasse, og at de skattelettelsene vi gir, er får å få opp investeringene og produksjonene i fastlands-Norge. Noe som vi alle tjener på. Vi må bli flere som baker kaken til fordeling.

Høyre må fokusere på at det er en lys økonomisk fremtid for Norge, der særlig maritim sektor kan ta over for oljen med en femdobling av verdiskapningen innen fiskeoppdrett over 20 år. Dette er 400 milliarder i produksjonsverdi. Men dette er ikke det eneste området der Norge kan tjene penger i fremtiden. Optimismen må tilbake i næringslivet, men vi kan ikke leve av sirkus alene. Det er viktig å ha beina på jorda og realismen inntakt i samfunnsplanleggingen.

Samtidig må vi intensivere forskningen på lakselus og vi har også tang og tare som kan bli produksjonsverdi på 40 milliarder i 2050. (st. meld. 22 – 12-13) Dette kan brukes til mat mennesker, husdyr og kosmetikk og farmasøytisk industri. I tillegg har vi bygging av vindmøller som kan gi verdiskapning. Dette ser dessverre ut til å bli satt på vent i 2019 da motstanden er stor blant politikere og opinionen.

Som partimedlem og fra 2021 tillitsvalgt i Høyre har jeg vært aktiv i pressen i de senere år og har skrevet utallige innlegg i VG, Varingen, Dagbladet og Romerikes blad, som har profilert Høyre. Likevel fant ikke Akershus Høyre meg egnet til å stå på Stortingsvalgslisten foran 2017 valget. At fylkessekretariatet har tatt bort mitt navn fra listen over foreslåtte kandidater ser jeg på svært beklagelig. Jeg vil selvsagt slutte lojalt opp om de kandidater som er valgt og håper å komme sterkt tilbake om helsen tillater det og partiet vil ha meg i fremtiden. Å ha en utdanning innen juridiske fag, ser jeg på som meget sentralt om man skal ha troverdighet i politikken. Mange politikere mener mye om juridiske spørsmål i sin moralske panikk over det som skjer i byene, men har liten eller ingen i saken de snakker om eller hva som egentlig er de juridiske beveggrunnene til at vi har et lovverk eller rettspraksis som vi faktisk har på det angjeldende området. Det er slike forhold som skaper politikerforakt og liten tro på rettssystemet. Akershus Høyre og Viken Høyre er for tiden ingen unntak fra denne hovedregelen. Nittedal Høyre ser heller ikke ut til å ønske å ha mitt navn på kommunevalgs listen lenger. Det er derfor tid for å spørre om Høyre fortsatt er mitt parti, eller at fornyelsen har blitt så stor at man har mistet mye av den verdikonservative linjen som jeg kjenner igjen fra før Ernas tid. Dette har jeg gått mange runder om med meg selv, men kommer til at det ikke er noe annet parti som ligger mitt hjerte nær som Høyre og at jeg kan si at jeg fortsatt står plantet i den liberale og konservative tradisjonen som partiet forvalter.

 Det er god Høyrepolitikk å skape incentiver for de som arbeider mye. Mennesker som står på skal få belønning for dette. Arbeid skal medføre at man får økt innflytelse og lønn på arbeidsplassen. De som utdanner seg, skaffer seg mere kompetanse og tilbakefører kunnskapen til bedriften skal belønnes for dette. Velferdsstaten må reformeres da det ikke er bærekraftig å ha så mange på trygd eller andre stønader. Derfor må flere ut i arbeid. Men samtidig kan ikke alle jobb og det er ikke jobb som passer alle. Det er bare å akseptere. Derfor må politikerne legge til rette arbeid og samtidig dele arbeid. Derfor skal vi ikke la de som ikke får seg jobb falle helt utenfor. Lønnsarbeid er noe som ikke alle egner seg for, samt at det er ikke alle som passer i tillitsverv, selv om det meste kan læres. Utdanning må alle tilegne seg gjennom hele livet, da vi lærer for livet, ikke for å leve.

Ingen har en menneskerett til å bli valgt til Stortinget eller inneha lokalpolitiske verv, men kanskje vi i politikken er litt for opptatt av hvem som er mest i media, stedet for å se til andre rekrutteringsveier også. Alt for mange som blir valgt på listene er helt uten livserfaring og arbeidserfaring og er uegnet til å sitte i styreverv eller ha ledererfaring i næringslivet, slik er det bare, da det å ha et nettverk er helt avgjørende om en skal lykkes i å skaffe inntekter til en konkurranseutsatt organisasjon som ikke lever av statlige overføringer. Det er også ganske forferdelig hvor maktsyke noen politikere blir når de får et verv, slik at de bare er villig til å karre til seg flere betalte verv. Demokratiet sikres av at flere får delta i det og at makt spres, da må vi gjenreise heltidspolitikeren også lokalt, men sikre at sunt bondevett også skal være et kriteriet for å få innpass til et deltidsverv i politikken for de som ønsker det og oppnår det. Da må makt fordeles og verv fordeles på flere. Det må bli slutt på slike maktkonsentrasjoner, da det dreper engasjement. Høyre må være tilhenger av maktspredning, også i eget parti. Dette har medført at jeg ved hver programprosess i Høyre har kommet med egne forslag til Akershus eller Viken Høyre som det heter nå. Det mest kontroversielle er kanskje at jeg når Landsmøtet behandlet saken om å fjerne arveavgiften, fremmet forslag om å beholde den, da jeg ser at staten må ta inntektene sine fra et sted, for å finansiere fellesgoder. Etter at den har blitt fjernet har jeg likevel sett gode fordeler av dette, da vi trenger investorer med kapital som kan skape arbeidsplasser med soliditet.

 

Fritid – idrett og fotball. Ungdomsår i Nittedal

Idrett har alltid vært en del av mitt liv, da det å bruke hele kroppen har vært viktig for å sikre et godt liv. Dette har jeg fortsatt med helt opp i 40 års alderen. I ungdomstiden drev jeg med fotball og friidrett og spilte fotball aktiv i guttedagene. Tae-Kwando drev jeg med til 2011. I voksne dager, i studietiden drev jeg med taekwondo, uten å drive det til topplasseringer i graderinger eller konkurranser, men en aktivitet som tok mye tid og mye blodslitt. Når jeg har blitt litt eldre og en middelaldrende mann, er jeg fascinert av å se på idrett og ikke bare å drive med det. Spesielt engelsk fotball inspirer, da nivået på topplagene der er så veldig høyt, at en blir imponert. Mange svært overvektige og utrente mennesker går rundt med vrangforestillinger om at det å trene og holde seg i form, er noe arbeiderklassen driver med. Jeg mener det stikk motsatte, at det å ha en veltrent kropp viser at du har harmoni med deg selv og trives med livet og klarer å begrense potetgullinntaket. Alle har godt av å trene.

Toppidrett er noe annet enn mosjonsidrett. Det er lett for mosjonsutøvere å bli gira, når formen blir bedre ved litt progresjon. Etter å ha drevet med konkurranseidrett i mange år vet jeg forskjellen på å være idrettsutøver og mosjonsutøver, da du når du skal være på topp 5 ganger i uken må trene usannsynlig mye og ofre mange kvelder og netter for idretten du liker, uten at du nødvendigvis for noe igjen for det økonomisk. Jeg har mange gode minner fra idrettsdeltakelse, også etter at jeg har nådd over 40. Forfallet kjennes når man kommer over 40 og snart er femti, men det like viktig som før å holde seg i form og trene regelmessig for å bruke mest mulig av sitt eget jeg.

 

Studier ved Universitetet i Oslo

Universitet i Oslo har vært et godt lærested for meg i det å skrive oppgaver og innhente kunnskap selv. Jeg ble immatrikulert til Ex. Phil under Inge Lønning på tidlig 90 tallet og tok min hittil siste eksamen høsten 2018 og har over 330 studiepoeng og en avsluttet bachelorgrad i kriminologi. I studietiden var jeg aldri vært spesielt opptatt av å delta i det sosiale miljøet eller noe studentersamfunn, men har prøvd å lykkes med studier og komme videre akademisk, selv om jeg tidvis har strevet med dette også. I slikt arbeid vil man ofte møte mye motstand og mange feil. Det er fullt normalt, men samtidig svekke selvtilliten til den som blir utsatt for det. I perioder skjedde det også med meg, men jeg har klart å reise meg igjen. Som tidligere sekretær for Høyres utvalg for Etter og videreutdanning er jeg opptatt av livslang læring for å sikre at den enkelte tar ansvar for å innhente kunnskap og bruke den til beste for samfunnet i en livsløp. Det betyr at samfunnet må gi incentiver for dem som studerer, slik at det også skal være mulig å leve av å være akademiker og delta i den offentlige debatten. Samtidig skal vi ikke gi for mye makt til de som sitter på toppen i akademia, da de også har godt av at deres etablerte sannheter blir utfordret. Kunnskap er makt, er noe som alle vet, men det er også det å anvende kunnskapen som er utfordringen. Det er ikke spesielt utfordrende å se eller høre på mennesker som slår hverandre i hodet med alle sin faktakunnskap om sin sak, uten å tilpasse dette til kartet eller hva som faktisk står på dagsorden. Et langt liv har lært meg mye om å være fleksibel og ikke ta det så tungt om man ikke lyktes ved første forsøk, da det alltid er muligheter til å forsøke igjen om man har stå på evner nok.

Studier ved Herriott Watts, UCC og Oslo Merkantile Høyskole-meritokratiet

I mange land har vi skolepenger, mens vi i Norge i utgangspunktet har en gratis utdanning. Som mange andre politikere ville jeg aldri klart å få meg en god utdannelse uten hjelp fra statens lånekasse for utdanning. At vi i Norge har mulighet til å være tilnærmet fulltidsstudent, samtidig som vi har god inntekt fra lånekassen er et priveligum som alle støtter. Jeg har aldri vært en spesielt suksessfull student student, som har strøket mye, spesielt ved UiO, men når jeg har lagt innsatsen og flid i det jeg skal prestere har det stort sett gått bra. Spesielt ved studier i utlandet. Det viktigste jeg husker fra studietiden i Irland, var at det blåser og regner noe forferdelig der om vintertiden. I februar var det århundrets storm der i 2014, så flere liv omkom og fly blåse vekk fra rullebanen i Cork. Det husker jeg godt, da flere trær lå over veibanen i området der vi studerte. Besøk på de lokale politiske institusjoner i Cork og senatet i Dublin viser at det går an å drive en god stat med republikk som innfallsvinkel. Det som er mest fascinerende med Irlands styresett er at man velger et lovgivende senat utfra de mest skolerte og viseste i landet, blant professorer og universitet for å sikre at man har kvalitet i beslutningene. Å tro at arv skal bidra til å sikre at man har gode beslutninger, er kanskje ikke spesielt moderne i vestlige demokratier og Irland hadde en frigjøringskrig som startet endte i at landet ble selvstendig i 1921. Irland synes for meg som et fantastisk land å bo i, med omtenksomme mennesker og mye fellesskap. Mye er annerledes enn i Norge, da velferdsstaten er lik i USA, da mange sykehus drives av den katolske kirken og innsamlinger. Dette betyr at enkeltmennesker må ta mere ansvar for seg selv og andres liv. Samtidig sliter også Irland med mye fattigdom og tigging. Den liberale alkoholpolitikken gjør også at man ser mye fyll når man tilbringer et halvt år i landet, men morsomme er iallfall irene og ikke minst gjestfrie. Blir du kjent med en ire, kan du sikkert bli invitert til et gammeldags «House party», der en familie inviterer til mat, musikk og sang i hjemmet til de sene nattetimer for at man skal føle seg mere velkommen i samfunnet.

Partiet og bråk på 90tallet

Høyre på 90 tallet var preget av å være inne i en brytningstid, der partiet hadde behov for å vende tilbake til sine røtter for å fine tilbake til gamle konservative tradisjoner og utvikle en ny politikk. Valgresultatene stod ikke i tråd med ambisjonene som partiledelsen hadde og spesielt Unge Høyre var en sterk pådriver for å sikre at Høyre holdt sine gamle verdier høyt og ikke skrev politiske programmer som glemte gamle konservative dyder. Akershus Høyre gikk til medlemsmassen for å trekke på støttespillere som hadde arbeidet med ideologi og konservatismen før, slik at de kunne bidra til partiets renessanse. Vi utviklet mye bra politikk og hadde mange ideologiske debatter om partiets fremtid og sjel. Dette var en svært lærerikt og spennende tid for en ung mann som meg, som har tro på prinsipper og de lange linjer i politikken, der det vi debatterte noe mer enn dagligdagse politiske saker, men forsøkte å se Høyres liberalkonservative tankegang i sammenheng. Høyres Hovedorganisasjon hadde ingen Civita å spille ball med på den tiden, men drev sine egne utredninger som trakk med hele partiet i viktige debatter. Selvsagt var det mange politiske praktikere som ikke likte denne ideologisk orienterte tankegangen, som minnet mye om de prosesser partiet i Storbritannia har vært gjennom for å komme tilbake til sine røtter. Slike debatter mener jeg at la grunnlaget for Høyres fremgang under Erna. Selvsagt var det kritiske røster mot dette i partiet også og mange av de som var mest motstandere av denne omstillingen er de som sitter i ledelsen i dag, da mange Høyrefolk er politiske pragmatikere som ikke ønsker lengre prinsipielle debatter. Det kan være svært frustrerende å høre autoriteter som egentlig burde vite bedre erklære at ideologienes tid er forbi.

Hvorfor jeg tror på vår statsform

Grunnloven gir rammer for hvordan vår statsform skal være, et representativt demokrati. At Norge er et representativt demokrati der vi velger politikere annet hvert år er noe de fleste er klar over, da det er ulike mennesker som engasjerer seg politisk og blir valgt til tillitsverv. Norge er et grunnlovsfestet folkestyre, med et konstitusjonelt monarki. Noen egner seg bedre enn andre til politiske verv, mens noen er fanatikere og setter det politiske partiet foran alt. Visdom etter bibelske proporsjoner er nok jevnt fordelt mellom de ulike partiene, men å sette kunnskap høyt bør være viktig for ethvert politisk parti. Arbeiderpartiet er det partiet som taler mest og best om en forskningsbasert politikk, og de fleste forskere ved Universitet tilhører nettopp AP. Det er et begrep som tiltaler meg, selv om jeg sogner til Høyre, da det å sette gjennomarbeidet kunnskap i førersetet når en utvikler politikk bør være viktig for alle partier. Dessverre er nok ikke det tilfelle i dagens mediebilde, da lettvinte utspill og krumspring for å komme på i Politisk kvarter og Dagsnytt atten. En president ville vært folkevalgt og derfor ikke være så opphøyd over det politiske spillet som en monark er, da de Kongelige i Norge har funnet sin form gjennom en tusenårig tradisjon for å ha en Konge, enten i union eller som selvstendig nasjon. Å ivareta denne tradisjonen er noe av det viktigste vi kan lære vår oppvoksende slekt, da familieliv og et godt samfunn bygger på noe mere enn maktkåte enkeltsakspolitikere. Det betyr ikke at alle politikere er skumle, men tilliten til politikk er på et lavmål blant mange velgere og deg gir grobunn for protestbevegelser. Dette må alle politiske aktører gjøre noe med, gjennom å engasjere seg langsiktig og strategisk, argumentere saklig og ta ansvar der det kreves. I sin tale til den årlige stortingsmiddagen på slottet 2018 var den nye kvinnelige stortingspresidenten, Tone Wilhelmsen Trøen, opptatt av at det er få skandaler med vårt kongehus. Det skal være sikkert, at familien har vært vår viktigste i over et århundre og ledet oss gjennom krig og krise, samt velstand og oppblomstring med en langsiktig og stødig hånd. Det står det virkelig respekt av.

 

Utenriks og forsvarspolitikk

I politikken kan man kanskje velge å engasjere seg i alle mulige saker, eller konsentrere seg om et emne som en setter høyt. High-politics, som forsvars og utenrikspolitikk krever utdanning og erfaring for å forstå og arbeide med, men er kanskje ikke det politiske området som gjør at man blir valgt eller blir populær da populismen står sterkt i Norge. Utenrikspolitikken har alltid stått mitt hjerte nær, da engasjement for EU var en av grunnene til at jeg ble med i Unge Høyre på slutten av 80 tallet. Dette politikkfeltet er kanskje ikke det som er mest i media eller gir høyest oppslutning blant de lokale lagene, men styres av eliter som har lang høyere utdanning i statsvitenskap og av og til jurdiske fag. Høyre var tidlig et klart ja-parti på grunn av innsatsen til Unge Høyre. Den transatlantiske forbindelsen er viktig for mange på borgerlig side i norsk politikk, men det er i Europa og til Storbritannia vi har størstedelen av vår utenrikshandel. Etter at vi har fått Trump som president og hans konkurranse og isolasjonslinje synes det lite troverdig at den politiske eliten i Europa, som har skapt verdens fineste litteratur og kunstverk, vil samarbeide med ham. Høyre er derfor ikke tjent med et samarbeid med republikanerne utover formell diskusjon og utveksling av diplomatisk kontakt. Det må Norge ha skal vi være en troverdig part i internasjonal politikk. USA står selvsagt for en rekke gode grunnverdier, men du skal være en stor politisk tåketenker for å hevde at det vil passe i vår tradisjon og arv, der en sosial velferdsstat er europeisk felles tankegods. Mange kan derfor se på verden med nye øyne når vi fikk ny President i USA med Joe Biden i januar 2021. Det høres kanskje ut som en floskel, men en politikk som respekterer FNs verdenserklæring for menneskerettigheter og Europeisk menneskerettighetskonvensjon er ingen selvfølge i dagens verden. Norge har også en del vi ikke trenger å være like stolte av her, når det gjelder behandling av varetektsfanger og ikke minst mennesker som blir påstått å være psykisk syke. At en lege mener at du er psykisk syk, er ikke et grunnlag for å straffeforfølge, eller sperre folk inne i årevis, uten lov eller dom, som ofte kan skje idagens Norge. Dette skjer i Europa og Norge i dag, selv om mange ikke tror noe på det, der uskyldige mennesker blir hentet om natten av politiet, låst inn på en psykiatrisk akuttmottak og stuet vekk i månedsvis uten at de får en forklaring på hva som er årsaken til frihetsberøvelsen. «Due process of law» betyr at alle skal ha en rettferdig rettergang, der begge sider av saken blir hørt før den går til doms. Det er målet på en god rettsstat om dette lykkes eller ikke. Alle som er straffeforfulgt skal se at det er mulig å anke i hele rettssystemet og det er også mulig å få en benådning av Kongen i statsråd, selv om dette sjelden blir brukt og går sjelden gjennom. Norge er også dømt i EMD for vår varetektsfengsling. Vi snakker om at det skal være en human rettspleie. Men fungerer det slik i praksis? Man kan jo bare se til dagens Tyrkia som et grelt eksempel på hvordan det kan bli, for å få en forståelse av hvordan det fungerer i praksis. Jeg er selvsagt ikke tilhenger av statskupp eller at militære skal frarøve folkevalgte den dyrbare makten de har, men samtidig må et godt folkevalgt system balanseres på en fin hårsbredd, for at den skal lykkes, i svøpen mellom tyranni og absolutt frihet. Gulen nettverkets forsøk på maktovertakelse i Tyrkia 2016 kan være et eksempel på dette, da en folkevalgt regjering ble forsøkt styrtet, som er uakseptabelt, samtidig som en folkevalgt regjering har ansvar for å sikre demokrati og ro i landet. Som konservativ er jeg tilhenger av frihet under ansvar, også i Europapolitikken, der rød sosialisme er like ille som brun fascisme. En totalitær stat som overvåker borgerne for å sikre ro og orden er til en viss grense nødvendig, men samtidig kan vi ikke se på at enkeltmenneskets frihet blir ofret på det internasjonale maktspillets alter. Verdenserklæringen for menneskerettigheter og FN charteret gir alle mennesker unike rettigheter og muligheter som vi som stat og alle andre suverene, demokratiske stater må respektere. I Norge er kanskje det klareste bruddet på dette måten vi behandler varetektsfanger på isolat og påstått psykisk syke. Ingen som ikke har opplevd hvordan det er å sitte for seg selv, med vinduer med gitter foran kan forstå hvor ille et slikt overgrep, spesielt ikke om ikke den som blir innlagt eller innsatt ikke har gjort noe galt. Vi sier ofte at et godt mål på rettsstaten er at det er verre at en uskyldig blir dømt, enn at 100 skyldige går fri, men det er sannelig ille om en uskyldig blir innlagt i psykiatrien eller sperret inne til å bli suicidal. Det tar tid å få opp en sak i Kontrollkommisjonen. Den voldsomme troen på psykiatrien blant enkelte i politikken er jeg derfor imot og lener meg mot kriminalmeldingen fra 1970 tallet som ville gi mer åpen soning og frihet tilbake til den enkelte. Straff er et viktig virkemiddel, men å henge seg på galeien blant overbetalte saksbehandlere i straffesakskjeden eller politikken som går ut og vil endre straffenivået hver gang det er en kriminalsak, er ikke min stil.

Brexit

Brexit debatten startet i løpet av juli 2015 ble det ble det kjent at Statsminister David Cameron ville ha en folkeavstemming om EU i Storbritannia. Blant innbyggerne på Romerike er det kjent med at vi i Norge har hatt 2 folkeavstemninger om EU i 1972 og 1994, mens det i England er vanlig med et representativt Westministerdemokrati. Det er ikke tradisjon for folkeavstemninger i Westministerdemokratiet.  Vi har nylig hatt et jubileum for the Queen Elisabeth som statsoverhode. Som Norge er Storbritannia et konstitusjonelt demokrati, der monarken har en symbolsk makt. Storbritannia er også et parlamentarisk system med House for Lords, The High Court og The house for commons. Monarken leder den britiske Regjeringen og i britisk teori er det britiske folk, som representeres ved The Crown, som har politisk suverenitet til å velge «The United Kingdom goverment». Institusjonen har i britisk skandalepresse blitt anklaget for å ha en rolle i «Brexit» debatten, der Dronningen skal ha uttalt seg for utmelding. Dette vekker selvsagt store følelser i landet der monarkiet betyr alt. Uansett skal det bli interessant å følge resultatene av utmeldingen, da parlamentet har avvist avtalen, mens EU vil at den skal gjelde som forhandlet.

Monarken leder også The commonwealth of Nations som er en intergovernmental organisasjon med 54 uavhengige medlemsstater. Alle utenom Mozambique og Rwanda var del av det tidligere britiske imperiet. I 2021 gikk også Bermuda ut. Prins Charles, fyrste av Wales (Charles Philip Arthur George) født 1948 er den eldste sønnen av dronning Elisabeth den annen og prins Philip og den naturlige tronfølgeren i dynastiet «the house of Windsor». Gjennom en blanding av sivil og militær utdanning har han vist en betydelig interesse for alle deler av det britiske samfunnet og folk, samt kunst og arkitektur, en nyordning i monarkiet, som har betydd mye for mange innbyggere. Alle spekulasjoner om at en av hans sønner skal overta som monark når Queen Elisabeth faller fra bør legges død, da han har mest erfaring for å fylle rollen. Debatten pågår videre etter at prins Philip døde tragisk i 2021. Å regjere alene er sikkert vanskelig og vi får håpe monarken får mange gode nye år i sin rolle. Norge har tradisjonelt stått nært det britiske monarkiet, familiært og vennskaplig. Særlig også fordi mange nordmenn har studert i landet og mange nordmenn er anglofile, betyr disse vennskaplige forbindelsene mye for mange velgere.

Det finnes en bred folkelig tilslutning til hva monarkiet står for i the Commonwealth; Prins Charles sa under Norgesbesøket at «Queen Elisabeth`s achievements as monarch are remarkable.» Den som skal overta rollen kommer til et dekket bord, der tradisjonene er i hevd.

Det konstitusjonelle system i Storbritannia har endret seg lite siden 1688 og nåværende maktfordelingssystem har dype røtter i historien. Som Norge er Storbritannia et konstitusjonelt demokrati, der monarken har en symbolsk makt. Storbritannia er også et parlamentarisk system med House for Lords, The High Court og The house for commons. Monarken leder i navnet den britiske Regjeringen og i britisk teori er det britiske folk, som representeres ved The Crown, som har politisk suverenitet til å velge «The United Kingdom government.

Monarken leder også The commonwealth of Nations som er en intergovernmental organisasjon med 54 uavhengige medlemsstater. Alle utenom Mozambique og Rwanda var del av det tidligere britiske imperiet. Ingen vet hvordan dette blir fremtiden, men det viser at monarken fortsatt har en stor symbolsk makt.

Monarken skal handle alene på råd av Regjeringens minister, som ikke kan bli ignorert, og UK er derfor Regjert av Hennes majestets Regjering i Dronningens navn som har samme rolle i Commonwealth land. Som fremtidig monark må Prins Charles utføre viktige oppgaver som å åpne dører til parlamentet, underskrive lover som har passert House of Commons og parlamentet, undertegne Regjeringens vedtak og lede staten.

Forholdet til EU er også stadig på dagsorden, der monarkiet må samarbeide med EU lederne i folkevalgte Regjeringer. Dette vil få fornyet aktualitet med Brexit etter juni avstemningen 2016. Det vil få mindre betydning nå som staten forlater fellesskapet. Monarken forventes å være politisk nøytral, er forventet til å regjere, men ikke «rule», ikke lage lover, skatter, bruke offentlige midler eller handle ufordelaktiktig for staten. Monarken handler bare på råd fra Regjeringens ministre, som ikke kan bli ignorert, og England er derfor styrt av Hennes Majestets Regjering in Dronningens navn. Monarken kan forvente å bli informert om alle aspekter om nasjonens liv av den Regjerende Regjeringen gjennom å motta Regjerings dokumenter og møter med statsministeren regelmessig. Hun kan også advare ministere, konstitusjonelt. Mange av kostnadene til den kongelige familiens offisielle reiser er møtt med «The civil list» offentlige midler godkjent av Parlamentet. Kritikk om at monarkiet mangler tilpasningsdyktighet, er utdatert, udemokratisk, dyrt, assosiert ved aristokratiske privileger og etablert tenking og reflekterer Engelsk i stedet for Britisk tenking. Mange mener at monarkiet bidrar til klassedeling i det britiske samfunnet. Debatt om monarkiets rolle i konstitusjonen og samspillet mellom Overhuset og parlamentet blir derfor interessant å følge, der Prins Charles som fremtidig monark må finne sin egen rolle i historiens lys. De konservative støtter dette fullt ut da partiet er tilhenger av et monarki.

Toryene har generelt støttet rojalistiske tanker og hjalp Charles II til å få suksesjon av James på 1700 tallet. King James I var også den som sa i Parlamentet 21. mars 1609; «The state of monarchy is the supremest thing upon earth; for kings are not only God`s lieutenants upon earth, and sit upon God`s throne, but even by God himself they are called Gods. I dagens parlament har vi fått en oppblomstring av Høyreradikale. Monarkiet har gjennom sin aktive standpunkttagning mot Høyreekstremisme, som også The Conservatives har, klart å demme opp for disse med klare standpunkter. Disse Unionistene fikk ingen stemmer i valget mai 2010 der de konservative fikk 36,1% og 307 av 650 plasser. Det gjør også jeg i Norge etter modell fra det britiske systemet som siden 1930 tallet i dualisme med Winston Churchill har arbeidet for å bekjempe nazismen og høyreekstremismen. I spenningsfeltet mellom ekstremisme og politisk styring har monarkiet alltid funnet sin plass og det var den konservative Edmund Bruke som sa i 1788 at; «We have heir apparent to the Crown, such as the fond wishes of the people of England wish and heir apperent of the Crown to be. We have all the branches of the royal familiy in a situation beteween majesty and subjection, between the Sovereign and the subject – offering a pledge in that situation for the support of the right of the Crown, and the liberties of the people, both which extremities they touch. Konservative i Storbritannia har alltid vært trofaste tilhengere av monarkiet. Å tro på en reell debatt om oppløsning av monarkiet og innføre en republikk som i Irland, mener jeg er lite sannsynlig i nær fremtid.

Monarken skal handle alene på råd av Regjeringens minister, som ikke kan bli ignorert, og UK er derfor Regjert av Hennes majestets Regjering i Dronningens navn som har samme rolle i Commonwealth land. Monarken må utføre viktige oppgaver som å åpne dører til parlamentet, underskrive lover som har passert House of Commons og parlamentet, undertegne Regjeringens vedtak og lede staten.

En Europeisk monark må balansere sitt embete på en balansegang, da det ikke er slik at overtramp utenfor den konstitusjonelle rollen vil bli akseptert av folket eller den folkevalgte forsamlingen. Det har vi eksempler på fra pressen, da overtramp fra de kongelige har blitt slått stort opp i media og svekket tilliten til institusjonen. Etter Brexit vil det endre seg, da UK blir stående utenfor det politiske fellesskapet, slik det ser ut vinteren 2017. Den nyvalgte konservative regjeringen har en stor utfordring foran seg i å finne frem til en god løsning for Storbritannia med EU markedet, etter at folket sa at de ville ut av det politiske fellesskapet. Jeg følger det både det britiske, norske og svenske kongehuset på facebook. Der har jeg fått en klar forståelse av at de kongelige er svært hardtarbeidende og seriøse i sine roller, som ikke lever til tider et utsvevende liv som man kan få inntrykk av gjennom skandalepressen. For de er opptatt av monarkiets rolle i fremtidens demokratier, så oppfordrer jeg til å bruke hodet og tenke selv. Det er klart at det kan være mulig å argumentere mot at vi skal ha kongelige med arvelige tradisjoner og privileger som statsoverhoder, men i sum er det klart at sedvanen med disse familiene gjør at vi kan sove godt om natten med arvelige tradisjoner som representasjonsfigurer for vårt land og våre allierte. Konstitusjonelt demokrati forutsetter at det er en symbiose mellom folkevalgte og de kongelige, der man har respekt for hverandres roller. Der monarken kun har en sermoniell rolle, mens det er de folkevalgte som bestemmer de grunnlovsfestede sakene. Samtidig må det også være lov å si ting som kan bli tolket som en meningsytring. Det er viktig å ta folk, uansett hva slags samfunnslag de tilhører i beste mening. Også de kongelige har gode hensikter med det meste av det de gjør, er en oppfatning jeg er ganske sikker på.

Kritikk om at monarkiet mangler tilpasningsdyktighet, er utdatert, udemokratisk, dyrt, assosiert ved aristokratiske privileger og etablert tenking og reflekterer Engelsk i stedet for Britisk tenking vender stadig tilbake i ulike former. Debatten er ikke ny. Mange mener at monarkiet bidrar til klassedeling i det britiske samfunnet. Debatt om monarkiets rolle i konstitusjonen og samspillet mellom Overhuset og parlamentet blir derfor interessant å følge, der Statsminister David Cameron fant egen rolle i historiens lys. Hans etterfølgere i statsministerstolen vil få store sko å fylle. Theresa May viste seg å være statsmannsverdig og Boris Johnsen har som statsminister i 2019, 2020 og 2021 vist seg som en likandes og artig kar, som ønsker å gjennomføre Brexit.

Brexit ble avgjørelsen av folkeavstemningen, som jeg mener er gal for Storbritannia, da de i sum ville fått mere igjen for å være med i fellesskapet. Men folkets valg må respekteres og EU må finne frem til en «engelsk» løsning på tilslutningsform, der staten ikke lenger er en av de 28 rundt bordet i kommisjonen. Vinteren 2019 er det ennå ikke avklart hvordan løsrivelsen fra EU blir for store landet UK, men at de må få en løsning etter artikkel 50 i traktaten må være sikkert, der det tar 2 år med forhandlinger før staten er løsrevet fra fellesskapet. Det er også utskrevet nyvalg, for å se hva slags støtte regjeringen har i folket i forbindelse etter folkeavstemningsresultatet. Statsministeren har sagt at det ikke kan bli et halvveis medlemskap og høyesterett at parlamentet må konsulteres i prosessen, så det blir spennende tider fremover. Den daværende nyvalgte statsministeren Theresa May sa at de ikke kan være noe medlem av EU. Når folket har sagt ut, så skal det respekteres. Norge forhandlet sammen med Storbritannia om medlemskap sammen Norge fra 1961, da Storbritannia søkte, men sa nei i 1972. De Gaulles «tomme stol» politikk på 1960 tallet skapte problemer for fellesskapet og når han gikk av i 1969 var samarbeidet økonomisk sterkt, men politisk svakt. Med den første forstørrelsen i 1973 etter at de 6 første fra 1952 fikk tre nye medlemmer i 1973 med Storbritannia, Danmark og Irland, teller nå fellesskapet 28 medlemmer, som skal bli redusert til 27, etter ytterligere 3 utvidelser og en utmeldelse. Dette betyr ikke at noen stater i Europa kan velge å overse samarbeidet, som sikrer fred og stabilitet i vårt kontinent, da EU ikke forsvinner fordi Storbritannia melder seg ut. I likhet med Norge vil staten stå utenfor det politiske fellesskapet og dersom løsningen blir en frihandelsavtale, ikke være bundet av de fire friheter. Det er ingen god løsning for den finansielle handelen over de europeiske landegrensene. Uansett hva slags samarbeidsform EU og Storbritannia vil få, vil folk og kapital ha behov for å bevege seg over landegrensene i fremtiden også, da vi lever i en globalisert handelssituasjon. I 2017 ble Brexit startet etter paragraf 50 og løsrivelsesdokumentene fra EU er overlevert kommisjonen. Nå har fellesskapet blitt redusert med et medlemsland, som også vil få økonomiske konsekvenser for begge parter av prosessen, både EU som mister en kontingentpartner og Storbritannia som mister full markedsadgang om det kun blir en frihandelsavtale. Brexit betyr at EU vil melde seg ut av fellesskapet og hva slags avtale staten vil ha med EU er fortsatt i det blå. Selv om noen EU vennlige politikere tror at det skal være mulig å holde Storbritannia i EU, er det ikke mulig å reversere utmeldelsesprosessen nå, når det er vært et flertall mot medlemskap i en folkeavstemning og blant parlamentsmedlemmene. Norge har ikke tradisjon for å blande seg inn i andre staters indre forhold, men vi får avvente hva som blir resultatet av forhandlingsprosessen. Ingen er tjent med at vår viktigste handelspartner isolerer seg utenfor EU.

Datalagring og personvern

En sak som var viktig når det gjelder EU samarbeidet før 2010 var det såkalte Datalagringsdirektivet. Dommen i den tyske forfatningsdomstolen var av betydning, da den drøfter om hvorvidt direktivet er imot Grunnloven, men endrer ikke mitt utgangspunkt om at Politiet burde få hjelpemidler til å bekjempe alvorlig kriminalitet som er en økende trussel mot vårt demokratiske samfunn.  Prum samarbeidet gir nye muligheter innen DNA, men mobiltrafikk står utenfor denne avtalen. Uskyldspresumpsjon er et almennt rettsprinsipp, der du er uskyldig inntil noe annet er bevist , og må gjelde innen EU samarbeidet. Høyres stortingsgruppe har fastslått at innsyn i trafikken skal være under streng Domskontroll, som  i dagens Rettssystem fungerer bra da Politiet må gå til Domstolene for å få godkjent innsyn i personvernsbeskyttet informasjon. I følge Wikipedia ble vedtatt av EU i 2006, med ikrafttredelse 2007 - 2009, som en reaksjon på terrorangrepene i New York den 11. september 2001, i Madrid den 11. mars 2004 og i London den 7. juli 2005.

Direktivet var omstridt i flere land og har blitt kritisert for å være et urimelig inngrep i privatlivet. I 2014 konkluderte EU-domstolen i Luxembourg at direktivet strider mot forholdsmessighetsprinsippet europeisk rett og dermed er ugyldig. Konklusjonen var at «direktivet innebærer et meget omfattende og særlig alvorlig inngrep i den grunnleggende rett til respekt for privatlivet og til beskyttelse av personopplysninger, uten at dette inngrepet er begrenset til det strengt nødvendige».

I Norge ble DLD vedtatt av Stortinget den 4. april 2011. Her skulle det etter planen ha trådt i kraft 1. april 2012, men ble utsatt flere ganger. Etter EU-domstolens dom den 8. april 2014 har Regjeringen stanset arbeidet med direktivet. Den 11.april 2014 gjorde Regjeringen Solberg det klart at innføringen av direktivet i norsk rett legges på is, men la til at Regjeringen vil komme tilbake med et lovforslag om datalagring senere. I 2021 sier PST igjen at de ønsker å innhente mere stordata om alle som reiser med fly. Debatten om overvåkning veid mot personvernhensyn er stadig aktuelt.

Datalagringsdirektivet (EU direktiv 2006/24/EF) om lagring av trafikkdata gjaldt kun lagring av mobildata og Internettrafikk. Opplysningene skal kunne benyttes til å bekjempe kriminalitet og terrorisme. Direktivet ble vedtatt av EU 15. Mars 2006 av Rådet og Europaparlamentet i fellesskap, der de irske og slovakiske representantene i Rådet stemte mot forslaget. Det viser at EU er en demokratisk organisasjon der det er rom for uenigheter og at det er majoriteten som avgjør hva som blir vedtakene. Artikkel 6 fastsetter lagringstiden, minstetiden er 6 måneder, maksimal lagringstid er to år. Direktivet er EØS relevant, men er ikke gjennomført i norsk rett da de nasjonale valgmulighetene skal utredes nærmere for Regjeringen tar beslutning om norsk holdning til datalagring, vedtatt under EF traktatens artikkel 95.

I EU-samarbeidet blir det stilt krav om demokrati, rettsikkerhet og menneskerettigheter i medlemsland og søkerland. Rettssikkerhet har tradisjonelt stått sterkt i Vest-Europa helt tilbake til Romerretten og har fulgt utviklingen gjennom opplysningstiden og utviklingen av den europeiske finkulturen vi har oppnådd i dag. Norge har aldri vært noe foregangsland i denne utviklingen, da menneskerettighetene ikke ble utviklet av Nordmenn. På toppmøtet i Nice i 2000 ble en avtale om grunnleggende rettigheter vedtatt som politisk erklæring for EU. Forslaget til Lisboatraktaten inneholder et charter som sikrer menneskerettigheter i traktat teksten. Det får bindende status som gjør at EU domstolen kan dømme enkeltland som ikke følger opp bestemmelsene. Charteret garanterer hver enkelt EU borgers rettigheter i forhold til EUs regelverk. Gjennom dypere integrasjon blir rettssikkerhet og fredlig samhandel  garantert. Direktivet ble ikke vedtatt da det ble stoppet av EU domstolen. Min skepsis til direktivet da og nå skyldes hensynet til personvernet som er meget viktig å ivareta.

Hva skjedde i årene 2019-2020-2021

5 år etter den britiske folkeavstemningen kan man spørre om hvordan vi havnet der vi er i dag? Alt synes fortsatt å være usikkert med Korona og stoppede forhandlinger når vi sier 2021. Mandatet fra det britiske folket er klart da 5,9% sa «leave» og 48,1% «stay» selv om målinger dagen før sa 52% ja. Når vi har en Trump i USA, Putin i Russland og en Johnson i Storbritannia kan fremtiden se usikker ut, men fristen til 31. januar er viktig og vi fikk en avgjørelse da. Utenriksdepartmentet har i alle fall et eget Brexit team som følger situasjonen nøye, og et mulig utfall er at Storbritannia går inn i EFTA. I 2021 har Norge fått en handelsavtale med Storbritannia som ser ut til å være det beste vi kunne etterstrebe og som sikrer fortsatt markedsadgang til vår viktigste handelspartner.

EU og Europabevegelsen

Første gang Norge for alvor hadde en medlemsskapsdebatt om EU spørsmålet var i 1972. Jeg er født i 1971, så for meg startet kampen for en tettere tilknytting til EU med folkeavstemningsdebatten i 1994. Da var jeg kampanjeansvarlig i Akershus Høyre for fylkeslagets EF kampanje og samtidig tillitsvalgt i Unge Høyre og sterkt engasjert i debatten. Jeg deltok i mange debattmøter, skolemøter og tv opptredner. Starten på engasjementet er en stor tro på at demokratier som samarbeider tett i et politisk fellesskap sikrer bedre levevilkår for innbyggerne. Starten med Schumann planen og kull og stålunionen sikret at de tidligere stridspartnerne i Europa samarbeider tett til felles beste. Det betyr selvsagt ikke at EU er perfekt og at alt det fellesskapet gjør er bra, men det er et godt redskap for å sikre stabilitet i Europa som vi bør bli fullverdig medlem av. Valg i Europa i løpet av 2017 viste hva slags Europa vi vil få i fremtiden, der den høyrepopulistiske bølgen forhåpentligvis vil få en slutt. Valget i Østerrike viser at det ikke var et flertall for den mest høyreorienterte sidens presidentkandidat og at landet ønsker å ta imot flyktninger i tråd med den humanitære tradisjonen vi har i mellom Europa. Mange har avskrevet Europatankegangen i Europa med Brexit, men mye tyder på at det kan være fordeler forbundet med å ikke ha egenrådige engelskmenn i fellesskapet. Valget i Nederland mars 2017 viser at det fortsatt fines store tilhengerskarer for et forpliktende samarbeid i Europa og at EU har en fremtid. I land som Irland er tilhengerandelen av medlemskap helt oppe i nærmere 80%. Å tro at det skal være mulig å sikre så stort flertall for medlemskap i Norge er ikke troverdig, men skal EU debatten komme på sporet igjen i Norge trengs det noen som står i førersetet og leder an debatten. Noen som tør å gå foran og si at det trengs et klart ja-parti i Norge. Høyres problem de senere årene har vært at det har valgt å nedprioritere EU-saken, for å si at EØS holder og at vi forsvarer den. Det er vel og bra det, men problemet er at denne avtalen gjør at vi får markedsadgang, men ikke fullverdig politisk innflytelse på det viktigste markedet for norsk næringsliv. Jeg savner vyer og langsiktig tenking i debatten, der alt for mye preges av kortsiktig opportunisme og posisjonering foran neste valg av taburetter. Man blir kanskje ikke populær av å kjempe for fullverdig norsk medlemskap, men at det står respekt av et slikt standpunkt, er det liten tvil om. Fremtiden for fellesskapet er vanskelig å spå om, men at tidligere fiender handler sammen på likefot i et forpliktende samarbeid må være bra for hele Europa. Jeg har også vanskelig for å forstå argumentasjonen til Nei-siden og da spesielt Senterpartiet om at en frihandelsavtale er nok og at det vil sikre Norge de samme rettigheter som et EU-land. Å si opp EØS-avtalen som er Norges innpass i EU-systemet er et vågespill for norsk næringsliv og vil føre til en uforutsigbarhet som er farlig for Norge i fremtiden. Å tro at Norge kan få et Sveitsisk modell, og stå helt alene mener jeg må være utopisk og lite realiserbart. Jeg har fortsatt stor tro på at Norge bør bli fullverdig medlem av EU, men samtidig er det nødvendig å være realistisk. En slik sak må legges ut til folkeavstemning og så lenge det ikke finnes noe flertall i den Norske befolkningen for å søke medlemskap har jeg liten tro på at det er nødvendig å brenne seg ut på å arbeide frivillig i Europabevegelsen. Jeg meldte meg derfor ut av organisasjonen på nyåret 2019, men ser ikke bort ifra at jeg kommer tilbake til organisasjonen når tiden blir bedre, både privat for meg og for EU. Det er i alle fall ikke tvil om at organisasjonen har en plass i den norske samfunnsdebatten.

Forsvarspolitikk og tid i Forsvaret

Nasjonalbudsjettet i Norge er enormt, på over 12 475 milliarder kroner i 2017. Av dette er offentlig virksomhet på 1400 milliarder (2019) som gir et underskudd på som dekkes av 1000 milliarder på oljefondet (2019). Vi har altså 6 statsbudsjetter på oljefondet. Stortingsmelding nr. 29 (2000-2001) skapte handlingsregelen som sier at overskuddet skal brukes til utbetaling for fremtidige pensjoner, bare 4% tas ut årlig. Dette gir lite rom for økte investeringer i for eksempel forsvaret.

Jeg har bakgrunn fra forsvaret og kjenner til hvor krevende det er å lykkes som soldat eller befal i de spisse avdelingene. Mange snakker nedsettende om kvaliteten på norske soldater, men jeg deler ikke den oppfatningen, da våre avdelinger kan matche utenlandske eliteavdelinger av profesjonelle soldater. Gardens årlige seire og rundreiser som drilloppvisere kan være et bevis på dette. Ingen kan i dag forvente å gjøre karriere i forsvaret hele sitt liv, derfor tror jeg man må se tjenestetiden som et sted å starte sin karriere, som et springbrett til senere sivil tjeneste, i offentlig sektor eller private næringsliv for de som lykkes der. Slik ble det i alle fall for min del. Spesielt gjennom Forsvarsforeningen der jeg har vært medlem i snart de siste 20 årene. Forsvaret er en risikofylt arbeidsplass, der man kan bli skadd for livet i tjenesten, her hjemme eller ute. De færreste vet lite om hvor vanskelig det er når du får en skade som du skal bruke resten av livet til å utbedre. Møtet med det offentlige helsevesenet kan være svært smertefullt. Derfor misunner jeg ikke våre veteraner som sliter og tar av meg hatten for alle som har gjort en innsats i internasjonale operasjoner. Vi burde være alle dem mer takknemlige der noen har ofret alt.

Forsvarsforeningen

Helt siden oppveksten og studiene av 2. verdenskrig har forsvaret stått meg nært. Siden tidlig 1999 har jeg vært medlem og tillitsvalgt i Nedre Romerike forsvarsforening. Foreningen har et formål jeg deler. Norge har behov for å bruke mere midler på forsvaret, da Europa må forvente å bruke mere penger på eget forsvar, uavhengig av hvem som blir president i USA. Målet om å nå NATOs planlagte tall på 2% av BNP er innen rekkevidde da Norge i dag ligger på nærmere 1,6 % og flere partier enn før viser forsvarsvilje. Samtidig er det ikke noe mål i seg selv å bevilge mer til forsvaret, da midlene skal brukes fornuftig og man må sikre at mannskapene får en trygg og meningsfull tjeneste når de er inne til tjeneste. Derfor tar det tid å bygge et nytt forsvar, som ikke kan gjøres med noen års bevilgninger over statsbudsjettet. Uroen i våre nærområder gjør at det er viktig å ha et forsvar som kan avskrekke enhver potensiell trussel mot vår suverenitet. Langtidsplanen for forsvaret (2015-2016) er et viktig dokument for de som er interessert i forsvarets fremtid. Regjeringen har lagt opp til en forventning om betydelig økte midler til forsvar av landet. Dette fordi vi lever i en ustabil verden der Russland synes å være mere opptatt av å ha mest mulig makt, i stedet for en verdensorden bygget på folkeretten. Langtidsplanen vil legge rammer for forsvaret i årene fremover, da neste plan er kun på planleggingsstadiet.

Det er likevel noe skuffende at Regjeringspartiene i Stortinget ikke kommer frem til mere midler enn foreslått på;

 

  • I390 mill. i ekstra satsinger (300 mill. friske midler, 90 mill. omdisponeringer).
  • 140 mill. til å opprettholde Kystjegerkommandoen. 
  • 231 mill. til Hæren og Heimevernet, særlig i Troms og Finnmark. 
  • 7 mill. for å opprettholde forsvarskorpsene i Trondheim og Horten (ny finansieringsmodell fra 2018)

De fleste forsvarsvenner er opptatt av at vi skal nå NATOs mål på forsvarsbevilgningene i en tid da USA ønsker at Europa sikrer en jevn byrdefordeling i alliansen. Høyre gikk derfor inn for 2% av BNP til forsvaret i forbindelse med programforslaget for neste stortingsvalgperiode. I en meningsmåling fra 2016 viste det seg at 70% av Høyres velgere støtter en slik politikk, selv om partiledelsens stritter imot. Landsmøtet i 2017 vedtok også en offensiv politikk for å sikre mer til forsvaret. Det er gode nyheter, da usikre tider omkring Norge gjør det nødvendig å arbeide for mer sikkerhet i vårt nærområde. Det betyr ikke at vi skal overinvestere i militær kapasitet, da sikkerhetsdilemmaet er velkjent, om at når en part av et trusselbilde ruster opp, vil den andre gjør det som mottiltak. Norges forsvar skal være avskrekkende nok til at ingen vil forsøke seg på provokasjoner mot vår suverenitet. Derfor hadde vi ingen grensekrenkelser fra Russland i Nordområdene i 2016. Fremover ser det ut til at den tradisjonelle enigheten i norsk politisk debatt omkring forsvarspolitikken vil bli videreført da de fleste politiske partier våren 2017 har vedtatt at de ønsker en satsning på forsvaret og å nå 2% målet til NATO toppmøtet i Wales. Det eneste unntaket er selvsagt SV og RV som ønsker en helt ny kurs og samtidig melde Norge ut av NATO. Dette er selvsagt en helt virkelighetsfjern politikk, da NATO medlemskapet er vår sikkerhetsgaranti om det skulle blåse kraftig i fremtiden. Å sikre en fortsatt transatlantisk forbindelse til USA og godt forhold til våre allierte i NATO er avgjørende for en borgerlig innstilt regjering. Jeg ser med bekymring på at fagmilitære mener at det må til store bevilgninger i forsvarssektoren for at Norge skal ha en troverdig forsvarsevne i fremtiden. Et endret trusselbilde i den sikkerhetspolitiske situasjonen, gjør at forsvaret må få mer av bevilgningene over statsbudsjettet for å sikre at innbyggerne får den sikkerheten vi har krav på. Å sikre et lands suverenitet og sikkerhet er en stats fremste og viktigste oppgave og vi må sikre at dette gjøres forsvarlig.

At Russland trakk seg fra INF avtalen fra 1987 er svært bekymringsfullt og krever at NATO orienterer seg mot det nye trusselbildet i Europa som har blitt forsterket de senere årene. Som respons har også USA trukket seg fra nedrustningsavtalen som skaper en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Annekteringen av Krim, krigen i Georgia og Ukraina viser et mer militært aggressivt Russland som må møtes med en troverdig militær styrke for avspenning. Dette kreves også at det bygges tillit mellom partene.

Norges medlemskap i NATO er avgjørende for landets sikkerhet. Forsvarsalliansen skal fortsatt være en bærebjelke i vår forsvarspolitikk for å hindre at vi fremtiden kan utsettes for trusler mot, eller angrep på, Norge. 2% målet av BNP fra Wales toppmøtet må nåes raskest mulig og regjeringen må fortsette det gode arbeidet med å styrke forsvaret.

Forsvaret er avhengig av tillit i samfunnet for øvrig og at bevilgningene må være forsvarlige innen rammene av statsbudsjettet for ikke å skape negative effekter i økonomien eller bryte handlingsregelen. Derfor viser vi moderasjon i ønsket om bevilgninger. Forsvaret er en demokratisk institusjon som skal forsvare demokratiet og må ha respekt for demokratiet og at det er stortingspolitikerne som bestemmer bevilgningsnivået til forsvaret.

Konklusjonen er at den politiske situasjonen i verden med opprustning og økt spenning har igjen aktualisert behovet for et sterkt og troverdig nasjonalt forsvar for å beskytte vårt eget land og å holde befolkningen trygg. Regjeringen har økt bevilgningene til Forsvaret blant annet ved anskaffelse av nye jagerfly og overvåkingsfly, nye ubåter, nytt artilleri og luftvern til Hæren og vi har en økt tilstedeværelse i nord. Dette arbeidet må videreføres og vi må nå våre forpliktelser i NATO. At Høyre er et forsvarsparti er avgjørende for at jeg velger å stå på politisk, møte på møter jeg ikke får betalt for og skrive innlegg i avisen. Det betyr selvsagt ikke at det er den eneste saken jeg er opptatt av, når vi vet at velgere først er fremst er opptatt av skole, utdanning, samferdsel og de nære tingene må et parti som tar mål av seg å være et 30% parti kommunisere disse sakene mest, men mange av Høyres kjernevelgere er opptatt av å forsvare landet. 2019 har også Forsvarssjefen lagt frem en studie som innebærer en betydelig styrkning av forsvaret med 4 ulike alternativer. Uansett hva Stortinget faller ned på så har forsvaret fått mere i Statsbudsjettet under den borgerlige regjeringen. Det betyr at vi er på rett vei. Forsvarssjefen har høsten 2019 lagt frem en utredning med betydelig styrkning av forsvarsevnen som mål, der 4 alternativer er lagt frem til diskusjon for politikerne. Det blir spennende å følge med i den debatten som når dette skrives i april 2020 har fått en ny start når regjeringen ikke velger å gå inn for forsvarssjefens dyreste alternativ. Det blir nå opp til Stortinget å komme frem til en langtidsplan, der forsvaret selvsagt vil utføre sine oppdrag i inn og utland med de rammer politikerne vedtar. Slik fungerer et liberalt demokrati. Sensommeren 2021 fikk også forsvaret en prøve på sin beredskap med repatriering av styrkene fra Afghanistan og hjemsending av norske borgere. Spesielt spesialstyrkene og flyvåpnet fikk en krevende jobb som ble utført med svært stor profesjonalitet og gjennomføringsevne som viser hvor høyt nivå det er på våre soldater.

Mitt bidrag til fredsarbeidet i Midtøsten

Det er mange som ikke er klar over det, men jeg har også vært varamann til styret i Med Israel for fred. Ikke fordi jeg mener at Israel gjør rett i alt de gjør, men fordi jeg har tro på en fredelig løsning på spørsmålet, uten at staten utslettes. Israel må med, dersom man skal sikre en varig løsning av konflikten. Begge sider av konflikten må bidra. Det er det som er formålet med den organisasjonen. Palestinere og Israelere må ha respekt for hverandre, mens Israelere skal ha rett til å bo i sitt hjemland. Striden står om bosettinger og de okkuperte områder har pågått i snart 100 år. Dersom Israel skal trekke seg tilbake til grensene fra seksdagerskrigen i 1967 vil det skape en svært usikker sikkerhetssituasjon for en stat som må hele tiden være beredt til å forsvare seg selv for å overleve. Det er lett å glemme det, men jødene fikk landet fra en FN resolusjon etter krigen for å ha et land å vende tilbake til etter utryddelsene under 2. verdenskrig. Dette kommer jeg til å stå for, selv om jeg nå ikke er lenger medlem av organisasjonen MIFF, da Gazademonstrasjonene i Oslo gjorde det vanskelig for en jus eller kriminologistudent å være medlem, rett og slett på grunn av egen sikkerhet. Jeg støtter likevel at det er viktig å støtte Israelsaken og arbeide for fred i Midtøsten, da Norge har en rolle som brobygger mellom partene i den historiske konflikten. Oslokanalen var et initiativ som førte til mye bra, men partene kan ikke stoppe opp der, og må gå videre for å sikre en fredelig sameksistens. Skal Norge bringe fred i Midtøsten, må vi sikre at det går rolig for seg her hjemme. En ensidig propagandakrig for en av partene er ikke lurt for fremtidens generasjoner. Det er viktig å lese objektiv og nøytral informasjon. Det ser kanskje ikke så lyst ut for fremtiden for varig fred i Midtøsten til enhver tid, men vi må ha tro på at det nytter og aldri gi opp. Bare forpliktende samtaler mellom partene kan gi resultater. På mange måter pågår det ikke en fredsprosess, da begge parter har sluttet å forhandle, men håpet er at de begge skal komme tilbake til forhandlinger om en bedre fremtiden for denne delen av verden. Selv om det er Utenrikstjensten som har hovedansvar for dette, må også frivillige organisasjoner som har engasjement i saken bidra.

Klima og miljø

Det går ikke å skrive en bok om dagsaktuell politikk, uten å komme unna vår tids kanskje største utfordring, klima og miljøsaken. Vi har alle merket de nye klimautfordringene som har skyllet inn over verden de siste årene, der vær endringene skaper problemer for oss alle mennesker. Bruk av kullkraftverk i Kina vil bare øke med befolkningseksplosjonen og bilindustrien vil slippe ut mere, dersom vi ikke reiser kollektivt av og til. Vi må sammen gripe fatt i problemene gjennom EU og FN. Klimautfordringene et et globalt problem, som krever internasjonalt samarbeid etter Kyototoppmøtet. Det viktigste vi kan gjøre her nasjonalt er å la miljøgriseri straffe seg og det å være miljøvennlig lønne seg, gjennom grønne avgifter og skattelettelser på de som ikke forurenser. Internasjonalt må vi ha et utslippsreduksjonssystem, med meningsfylte kostnadsbesparelser for de som redder miljøet. En internasjonal avgift på utslipp kan være et virkemiddel. Målene må være ambisiøse fordi det dreier seg om våre barns fremtid og vi ikke har råd til å tape!

Det viktigste prinsipp og virkemiddel er at forurenser skal betale. Det koste å ikke vise hensyn til naturen. Dette betyr samtidig ikke at vi skal bli desperate og falle for lettvinte løsninger. Høyre er et trovderdig parti i miljøpolitikken, der spesielt Unge Høyre har gjort en langsiktig innsats for å sette saken på dagsorden.

 

Tro og politikk, ulike kirkeliv og meninger

Å være politiker er ikke nødvendigvis den beste arenaen om du vil arbeide for et etisk styrt samfunn. En troende bør kanskje spørre seg selv om hva gjør oss til bedre kristne? Ikke det stadige drivet i hverdagen for mer penger og kortsiktig lykke, som den politiske den politiske debatten ofte dreier seg om. Når politikken dreier seg om det daglige, blir det lite tid til etisk refleksjon og debatt. Samtidig skal vel ikke politikken dreie seg om etikk? Tro kan man gjøre i religiøse forsamlinger, men ikke i den politiske arenaen vil mange hevde. I dagens samfunn der kirke og stat har skilt ad og vi opplever stadige nye angrep på kirken, der Oslo Arbeidersamfunn vil at alle trossamfunn skal miste vigselsretten, beveger vi oss stadig mot et totalt sekularisert samfunn. AUF sier at vi skal slutte med skolegudstjensten og stadig færre går i i kirken. For meg har kristendommen vært en slags ledestjerne for å sette sakene og verden i perspektiv, et godt livssyn. Det er viktig å skille politikk og religion, da det å ha tro ikke betyr at man trenger å være evangeliserende i politikken. Det ville selvsagt støtet fra seg mange velgere og det er viktig å skille stat og kirke.

 

Samtidig blir Bibelen og det kristne ordet blir en rettesnor for meg når det gjelder etiske valg i hverdagen, spesielt dersom man er opptatt av politikk. Det betyr ikke at jeg oppfatter meg selv som noe mere moralsk høyverdig enn andre, eller tror at jeg har en bedre individmoral, men at jeg har en lærebok å slå opp i når jeg finner ulike valg i livet som jeg trenger veiledning i forhold til.

 

For meg var det skjellsettende for meg var det å høre forhenværende Statsminister Jan P. Syse på Elitekurset i Akershus og Vestfold Unge Høyre i begynnelsen av 90 tallet. Han skrev om Edmund Burke med å si; ”At når de onde rotter seg sammen, må de gode gjøre det også.” Det betyr at man må organisere seg for å nå frem i det politiske Norge. Skal man nå frem i det politiske livet må man organisere seg.Å tro at det holder med et lettvint medieutspill for å oppnå makt, er naivt og ikke riktig, selv om det kan gi kortsiktig oppslutning for enkeltsakspolitikere. Senere i livet har også kirken vært et sted å møtes for å diskutere verdispørsmål. Hat er ikke en god  egenskap dersom man skal skape fred. Samtidig kan ikke religion være annet enn en rettesnor for de som vil handle riktig, da det å bli fanatisk ikke passer seg for en som skal ha lederansvar i det sekulære samfunnet vi har i dag. Å tolke biblen som man leser telefonkatalogen er selvsagt ikke nødvendig, men det finnes en rekke vers som kan være rettledere for alle som er ledere eller tillitsvalgte i en organisasjon eller forening.

 

De første som fulgte Guds ord var Disippel betyr å vær elev (lat; discipulus=elev). Lære hvordan vi skal leve som bedre mennesker. Viktig å være moderat i alt en foretar seg. Åpne Bibelen til Lukas 12 – 29-32 – sier at vi ikke skal være opptatt av trivielle ting, men søke Guds rike. Mange kristne sier at de er det i dag. Jeg er opptatt av å skille stat og kirke, slik at jeg som søker makt politisk ikke er opptatt av å være en av kirkens faste følgesvenner, men vi plikter å lytte til biblen også i verdslige spørsmål.

 

Men disiplene og Jesus drakk vin, og det ingenting i Bibelen som sier at vi ikke skal nyte bordets gleder. Men alt med måte, i god kristen moderasjonsånd. Full av Guds kraft, slik at vi ikke blir onde må også være en leveregel. Romerne 1 – 28-32. Urett, umoral, pengejag og ondskap. Samtidig sier biblen at vi ikke skal dømme i religiøse spørsmål, da vi kun kan dømme i verdslige med våre egne domstolsordninger. Det er ikke vår jobb å vite hva som skjer etter den siste dagen.

 

Romerne 13 -  13; La oss leve sømmelig som ved høylys dag, ikke i festing og fyll, hor og utskeielser, i strid og misunnelse.

 

Drukkenbolter skal ikke arve Guds rike (I Kor 5-10). Betyr det at det ikke er lov å ta seg en øl? Nei jeg tror ikke man skal tolke det bokstavtro. Disiplene likte også å drikke rødvin.

 

Gal 5: 20 sier hva vi ikke skal gjøre, fyll, festing.

 

Hva om noen overtrer loven og blir for glad i alkohol. Matteus 18 – 15 Dersom din bror gjør en synd, så gå til ham og tal ham til rette på tomannshånd.

 

Etikk som læren om moral!

De fleste blir med i politikken fordi de ønsker å gjøre noe til beste for fellesskapet. Samtidig er det også en del som har motiver utover dette, der personlig karriereplan og mest mulig gjennomslag for egne interesser spiller inn som hovedmotivasjon. For meg er det etiske fundamentet avgjørende for å bli en god leder eller godt menneske. Det hjelper lite å påstå at du er en habil person, som skal følge opp avtaler og kontrakter, dersom lederpraksis viser en stikk motsatt atferd. I sum er det veldig mye bra ledelse i norsk organisasjonsliv, næringsliv og politikk, men samtidig mange som aldri skulle hatt den posisjonen de har, som har fått det fordi det passer deres plan. Dessverre er det mye grums som kommer opp på overflaten av og til. Samtidig er Høyre et tolerant parti som forstår at politikere ikke kan dømme og at den liberale rettsstaten forutsetter også at lovbrytere kan gjøre opp for seg og komme tilbake til samfunnet. Det er et individ og samfunnssyn som skiller meg fra sosialister, da jeg tror på individet og ikke staten og at enkeltmennesket har mulighet til å lykkes, da vi alle er født likeverdige. Dersom man ikke er enig i dette utgangspunktet har man lite å gjøre i seriøs politisk debatt i dagens Norge.

Humor

Mange av de store politiske lederne i historien har brukt humor for å få frem sitt budskap. Alt for mange av dagens ledere har ikke evnen til å bruke sitater og metaforer, slik at det de sier blir lettfattelig og interessant. Alt for mange høres ut som om de er en del av byråkratiet og snakker som en melding de har lest. Høyres representanter er ikke unntak fra dette. Men dessverre kan det se ut som om honnørordene fort blir hengende igjen i middagstaler og kjappe replikker og ikke fulgt opp i praksis. Min personlige mening er at slik maktkamp finner man mest av i de sosialistiske partiene, der enkeltmenneskest frithet ikke blir like ivaretatt som hos det dannede Høyre. Dette blir beskrevet i mange gode taler opp gjennom tidene. En underholdende og lettfattelig tale må inneholde sitater og beskrivelser av virkeligheten for at den skal bli forstått, da interessen for det som sies daler fort etter at de første frasene er talt. Jeg mener selvsagt ikke at politikere skal bli populistiske eller useriøse, men de som blir husket er de som har virkeliggjort budskapet sitt med enkle bilder. Jeg har alltid satt pris på store flotte middager med bordtaler og da er humoren viktig. Å samtidig kunne ha et poeng til det som diskuteres i humoren, gjør seg godt. Denne gleden for artisteri og humor har også bragt meg inn i statistlivet de senere årene, da jeg har har deltatt som statist i en rekke serier og reklamefilmer. Noe som har gitt meg stor glede og utfordringer.

 

Råd til Høyre i fremtiden.

I 2013 skjedde det en palassrevolusjon i norsk politikk. Det ikke alltid stuerene FrP fikk sete i regjeringen, etter at en såkalt soloterrorist hadde bombet uskyldige liv på Utøya og i regjeringskvartalet foran lokalvalget i 2011. Høyre har for meg alltid vært et parti for etikk som normbærer i politikken, der man skal sette verdiene høyere enn det dagligdagse politiske spillet. Etter dette paradigmeskiftet synes det ikke som om dette er like gjeldende lenger. Konservatismen er ikke et ideologisk fasttømret system som andre dogmer og -ismer i politikken. Partiet har tatt det beste fra Edmund Bruke og Adam Smith og laget en politikk for den nordiske modellen. Det er et tankesett som Høyre skal holde på, med frihet for den enkelte under sosialt ansvar. Når valget i 2017 står for tur, er det selvsagt ikke mulig å si hvem Høyre skal samarbeide med etter Stortingsvalget, men jeg vil advare mot en linje der man legger seg tett opp mot Frp for å tekkes deres velgere. Høyre må ikke miste sin sjel i kampen for regjeringstaburetter. FrP har i de siste årene hatt viktige statsrådsposter som justisminister, med ansvar for vår integrering og innvandringspolitikk m.m. I praktisk politikk har vi fått se politikere som ikke tar vare på den tro på enkeltmennesket og respekt for ulikhet som kjennetegner Høyre. Jeg vet at strategene i partiet har sagt at det er bedre å ha FrP i regjering enn utenfor, for å sikre at partiet moderer seg, men av og til blir det for mye for en gammel Høyresjel som er vant til anstendige utspill fra en borgerlig regjering. Det blir derfor spennende å delta i den politiske prosessen frem mot valget i 2021. For Høyre er det avgjørende viktig å kommunisere godt og skaffe seg troverdige støttespillere og front figurerer. Spesielt nå som man er tilbake til et tradisjonelt mellomparti samarbeid.

I dag

Næringslivets forutsetninger og fremtid blir tilrettelagt av politikerne, heter det ofte på politikerspråket.

 Mange er i dag urolige for at næringslivets vilkår ikke skal være gode nok for å sikre fremtidig vekst i Norge, tatt i betraktning de høye velferdsutgiftene vi har. Dette er en oppfatning jeg ikke deler. Norge har et rekordhøy. Grunnlaget for fortsatt vekst er tilstede om vi har ledere som er langsiktige og klarer å sette lov foran egen vinning. I 2006 startet jeg et enkeltmannsforetak som opprinnelig hadde som hensikt å arbeide med salg av annonser for ulike oppdragsgivere. I starten gikk det meget bra, da jeg hadde Norsk Militært tidsskrift som kunde, med flere andre kunder i de senere år. Dette har gitt meg en innsikt i markedskreftenes spill og at det er ikke alle som er hva de gir uttrykk for å være i næringslivet. Et sentralt prinsipp i Norsk rett, helt tilbake til Christian IV tid har vært at «pacta sun servanda» eller at avtaler skal holdes, fortrinnsvis av begge parter, men dette er det øyensynlig mange som ikke har forstått. Det går ofte på tilliten løs for en som er en del av markedet om man ikke klarer å innfri sine forpliktelser. I utgangspunktet forventer en at mennesker som man skriver kontrakter med og gjør avtaler med, skjønner at dette skal følges opp av begge parter, men det viser seg ofte å ikke være tilfelle for mange i næringslivet. Dersom målet er å maksimere sin egen profitt og man tror at «lovene ikke gjelder for meg», så går det selvsagt meget galt. Lovene må både nasjonalt og internasjonalt skape felles kjøreregler for hvordan man opptrer i markedet. I Norge baserer vi oss på tillit, da ingen driver bakgrunnssjekk før man inngår en avtale med en annen part, da man stoler på rykte og kredittsjekk og tror at motparten har hensikter om at begge parter skal tjene penger. Er man bare ute å berike sin organisasjon og seg selv, har man ingen plass i næringslivet eller politikken. Å følge loven er et heders og adelsmerke som burde gjelde, dersom man skal lykkes. Likevel er det ikke alltid alle som gjør dette og da forsvinner tilliten.

Helt fra jeg begynte å interessere meg for politikk i ungdommen og ble politisk aktiv, har jeg vært ideologisk interessert. Benjamin Disraeli, fra England, fascinerte meg, han har blitt kalt verdikonservatismens far. Han moderniserte konservatismen på 1800 tallet. Han viste at konservatismen innebar å ta sosialt ansvar. En annen politiker jeg ser opp er Carl Joacim Hambro, mannen med Elverums fullmakten i aprildagene 1940. Mange vil vel hevde at det å være Høyremedlem på 70 tallet og begynnelsen av 80 tallet var utrolig morsomt, med Kåre Willoch og Erling Norvik som utfylte hverandre. Mange dyktige politikere var aktive i moderniseringen av Norge. Husk at venstresiden på 70 tallet var imot fargefjernsyn og salg av brød i butikkene osv. Høyre står nå innenfor et veiskille, der landet i en brytningstid har behov for et parti som igjen vil fornye Norge og skape verdier for fremtiden. For eksempel tror jeg at Elisabeth Aspakers engasjement for fiskeri Norge og Regjeringens kamp mot lukkebestemmelser i dagligvarehandelen er fremtidssaker for et bedre Norge. Optimisme er avgjørende for enhver suksess. De som er mer opptatt av å snakke om fortiden og holde på gamle dogmer, skaper aldri noe nytt. Høyre må igjen bli partiet for næringslivet om det skal sikre fremtidig høy oppslutning blant velgerne. Da holder det ikke å snakke om skattepolitikk for kapitaleierne. Innovasjon betyr så mye mer enn lavere skatt.

Europapolitikken som hjertebarn

Debatten omkring Norges tilknytningsform til EU har alltid vært et viktig stridsspørsmål i den norske politiske debatten og står mitt hjerte nær. De problemene verden står overfor nå, kan ikke løses av nasjonalstatene alene og isjonalisme og nasjonalisme bidrar ikke til å sikre Norges fremtidige velferd. Vi må delta der beslutningene taes.

Når man hører på mange politikere i den utenriks og sikkerhetspolitiske debatten i dag, får man inntrykk av at mange har glemt at vårt felles verdigrunnlag ligger i Europa. Den transatlantiske forbindelsen er fortsatt svært viktig, men handel med USA kan aldri overskygge det vi har til felles med våre europeiske handelspartnere. Fremtiden ligger i EU. Det er derfor med stor frykt jeg ser frem til hva som blir resultatet av forhandlingene for den nye regjeringen etter 2021 valget, da SP sier at de vil reforhandle EØS avtalen. Norge bør gå motsatt vei en alenegangen som SP vil ha.

Da må Norge tilpasse seg felleskapet og harmonisere sitt lov og regelverk med fellesskapet. Det europeiske felleskapet skulle knytte tidligere fiender sammen i et økonomisk fellesskap, der valutaspekulasjoner og handelshindringer skulle fjernes. En økonomisk og monetær union har skapt et mer samkjørt felleskap, som sikrer samarbeid og fred mellom de europeiske nasjoner. Å tro at dette er et sikkerhetspolitisk felleskap er derfor en gigantisk feilslutning. EU har kanskje et tiltagende forsvarspolitisk samarbeid, med dette var aldri intensjonen til skapere av felleskapet. Man skal ikke ha beveget seg lenge i Europaparlamentet før man skjønner at dette er et felleskap for politikere og byråkrater og ikke militære. Jeg er også fullverdig medlem av Europabevegelsen igjen fra 2020.

Hva er mine fremtidsvyer.

Jeg har alltid ønsket å sitte på Stortinget, representere Høyre i et betalt verv. Jeg sa dette på elitekurset på 90 tallet til Dagbladet. Jeg ønsker å sette tesene til statsvitere på plass, det er ikke slik at Stortinget skal kun være sammensatt av politiske byråkrater, men også politiske allroundere med erfaring fra lokalpolitikken. Det er selvsagt viktig å kunne lese og studere politiske prosesser, men det må også omsettes i praksis for at det skal fungere på sikt. Livserfaring er også noe vi bør verdsette.

Maktfordeling er viktig for at man skal sikre et demokratisk samfunn. Aps maktarroganse har vi sett mange tegn til i historien, der politiske tillitsvalgte har misbrukt sin makt for å sikre posisjoner for seg og sine nærmeste. Det blir ikke bedre av at dette erstattes av en politisk maktarroganse fra en Høyre og FrP regjering. Rokkan skrev om at «makt korrumperer» og at for mye makt samlet på få hender medfører at systemet ikke fungerer.

Samrøret på 90 tallet, Stortingets presselosje og Lund kommisjonen viste at det finnes deler av det politiske spillet Norge som ikke tålte dagens lys. Jeg er fortsatt ikke overbevist om at vi er kvitt dette uvesenet i det politiske Norge. Å bli overvåket pga. religiøs tro, legning eller politisk overbevisning er forferdelig for de det gjelder. Dette kan jeg en del om, da jeg har skrevet bacheloroppgave i kriminologi om overvåkning i det sen moderne. Min generelle konklusjon er at det finnes mye i det politiske Norge som ikke tåler dagens lys og at enkelte bruker hemmelige tjenester for å sikre sin innflytelse, da de vet at makten vil rakne om den fjerde statsmakt begynner å skrive om maktovergrep. Det er derimot helt avgjørende for et demokrati at vi har slike pådrivere for å få frem sannheten, da makt korrumperer, som Rokkan påpekte.

Møtet med løgner i tvangsmakten

Forliksrådet er et organ som i utgangspunktet skal inngå forlik mellom partene for å sikre at et krav blir betalt. I Norge i dag, viser kriminologien og rettssosiologien er systemet fordelaktig for de rike, men hjelper ikke de som ikke har like mye. Jeg har selv erfaring fra å bli forforfulgt av namsmyndighetene for over 10 år siden. Alle mine krav er nå innbetalt og til og med en krav fra en småkorrupt parkeringsselskap for parkering av kjøring av post falt på min kappe. Rettferdighet er det iallfall ikke, etter min mening. Derfor blir det spennende å følge debatten om forliksrådenes fremtid. Vi trenger en prinsipiell debatt om det er riktig at staten går inn og avgjør spørsmål som i utgangspunktet kunne vært gjort av fri rettshåndevelse, dersom man har tillit til at tenkende mennesker ønsker å gjøre opp for seg.

 

Monarkiet

En institusjon som jeg alltid har respektert og ser stor nødvendighet av, er det norske monarkiet, da vi har en kongefamilie som skjøtter sin tillit på en utmerket måte. Denne institusjonen har etter krigen i Europa holdt seg innen de konstitusjonelle rammer den skal ha, innenfor de vestlige demokratier. Dette er kanskje ikke tilfelle ute i Europa, da monarkiet ikke står like sterkt i stater som har hatt diktatoriske konger som har vært eneherskere. Som ivrig leser av ukeblader, deriblant Se og Hør, kan man ofte få inntrykk av at de går fra skandaler til skandale, men det er viktig å huske at også mennesker som har et slikt ansvar i vår statsform også er mennesker. Jeg er enig med Stortingspresidenten når hun sa at det norske kongehus ikke har mange skandaler i fortiden. Spesielt setter jeg pris på at det ikke er så stor avstand til familien og folket som det kanskje er i andre land, som f.eks. Storbritannia, som mange av familiens aner slekter fra. Kongefamilien nyter stor respekt i alle deler av den norske befolkningen, for Deres omsorg og vilje til å arbeide hardt og viljesterkt for at nordmenn i alle deler av verden skal leve godt. Det står det respekt av. Medlemmer av familien reiser stadig rundt for å representere Norge og viser en stor arbeidskapasitet og vilje til å vise de gode sider av landet vårt. Da Nittedal fikk besøk av Kronprinsparet høsten 2015 var det stort oppmøte av bygdas innbyggere som viser at det er stor tillit til familiens rolle som del av det norske statsstyret. Slik er det overalt når kongefamilien reiser rundt i landet. Det er alltid en fryd å se programmene hver jul og nyttårstid om hva som har skjedd i kongehuset i året som har gått, slik at vi alle får en tilhørighet til vårt monarki. Det skal være avstand mellom konge og folk, men ikke for stor, slik at de som sitter i formelle roller mister kontakt med virkeligheten. Vi må også respektere de kongeliges rett til privatliv.

 

En sak som for meg illustrerer dette er det faktum at vi nå forlater legmannselementet i straffesakskjeden noe og fjerner juryen i lagretten. Dette har irritert meg noe, da jeg har vanskeligheter for å skjønne juristenes begrunnelse for dette. Selvsagt er det riktig at de profesjonsutdannede har best kunnskap om lov og rett, men det folkelige skjønnet er også viktig å ivareta. Kompromisset med en utvidet meddomsrett i lagmannsretten bidrar i alle fall til at vi fortsatt har et legmannselement i straffesakskjeden.

Hva slags samfunnsgrupper velges som legdommere og hva er deres rolle i straffesakskjeden? I kriminologisk sammenheng, har det vært en historisk utvikling? Metoden blir deltakende observasjon av valgprosessen frem til sommeren 2021 i Oslo – Akershus gjennom å følge kommunale vedtaksprosesser og medieomtaler, samt saksdokumenter om de er tilgjengelig.

PST snakker om fremveksten av parallelle samfunn, gjør det at det blir vanskeligere å bli valgt som meddommer eller lagrettsmedlem som minoritetsborger? Det er en svakhet ved vårt demokrati om ikke leksamfunnet blir en del av vårt rettssystem, da vi skal dømmes av våre likemenn og ikke bare av overbetalte, arrogante mennesker som er villig til å skape et vrengebilde av sannheten bare det gagner deres sak. At man har en embetseksamen, betyr ikke at man har evnen til å sette seg bedre inn i en sak, enn mennesker som hviler på egen erfaring. Selvsagt er det bra og å ha de formelle kvalifikasjonene i orden, men det viktigste med å være et godt menneske lærer du i samarbeid med andre og gjennom det å være et menneske. Fremtiden ligger foran deg som har lest dette, grip nå muligheten i tiden som kommer. Du har ingenting å tape.

 

Høyre er på lik linje med AP landets suverent mest seriøse parti. Partiet er faktisk Norges nest eldste og ble stiftet i 1884, ved innføring av parlamentarismen. De som hevder at Høyre har vært mot sosiale reformer, tar grundig feil. Ta eksemplet under Regjeringen Borten, da grunnlaget for Folketrygden ble lagt, ved Høyres vilje og skisse. Det er riktig at flere sosiale reformer er foreslått av AP, men Høyre har ikke strittet imot. Det er slik at sosialdemokratiet har lært av Høyresiden, og Høyresiden av sosialdemokratiet. Forskjellen mellom det sosialdemokratiske program og Høyres ideer er ikke stå stort utover at Høyre er et klart borgerlig parti. Høyre vil at den samfunnskaka som bakes skal bli større, slik at skattebetalerne kan få bedre tjenester. Økonomisk vekst er fortsatt mulig i Norge. Høyre vil modernisere Norge for et bedre offentlig system. F.eks. har Høyre i sitt forslag til program foreslått å øke bevilgningene til skatteetaten, i kampen mot skattesvik og korrupsjon. Ved useriøsitet går samfunnet til grunne og vi får mafialignende tilstander. Økonomisk kriminalitet er kriminalitet som skjer i ellers legale organisasjoner og er et alvorlig samfunnsproblem. Alt for mange slipper unna med økonomisk kriminalitet. Det er for lett å slippe unna med å ikke betale regninger som en skylder og stjele fra andre og fellesskapet. Politikken i Norge er ikke preget av å være gjennomkorrupt, og ligger på nederste trinn av den kriminogene stigen, men vi må forenkle Norge for å bekjempe kriminaliteten. I et idealsamfunn uten korrupsjon er det kommunestyret som velger leg elementet i straffesystemet og partiene har lært av historien der forskjellene har kort og godt blitt mindre. Jeg har selv vært dette i Tingretten. Det er bra og viktig at Høyre står for et mere effektivt drevet samfunn. Når man ser på hvilke store politikere som har representert partiet som Carl Joachim Hambro (med Elverumsfullmakten), Jon Lyng, Kåre Willoch, Astrid Gjertsen, Erling Norvik og Jo Benkow, Jan P. Syse og Rolf Presthus er det vanskelig å ikke la seg imponere. Tenk en politiker som ikke er så godt kjent i dag, som farget og moderniserte Norge på 70- og 80 tallet. Tenk dere selv. Det var ikke lov å selge mat i butikker og bensinstasjoner på helgekvelder. Det var Høyre ved Astrid Gjertsen som åpnet Norge slik at vi nå kan handle til 23 og handle på bensinstasjoner. AP, SV og fagforeningene strittet imot. Jeg vil at vi skal gå enda lengre med full frihet i dagligvarebransjen og banker, samt offentlige institusjoner. Noen er A-B-C mennesker og jobber bedre om natten. Ja til døgnåpne barnehager. Skal vi ikke bare leve av oljen og klippe håret på hverandre, må vi satse på skolen. Vi satser på eliten i idrett, og må gjøre det samme i skoler og Universiteter, og alle liker å få  tilbakemeldinger om hvor de står. Noen er flinke i idrett, andre i skolefag. Kanskje det vil finnes eliteskoler eller eliteuniversiteter i fremtiden, dersom vi satser på konkurranse, ellers tror jeg ikke Norge vil overleve i fremtidens marked. Når Høyre satser på sosialt ansvar i sitt partiprogram, bør velgerne tørre å satse på Høyre i Regjering. Dersom Høyre får økt oppslutning i valg vil velgerne få mere makt da beslutninger flyttes til konsumenter og velgere. Med enklere regler og mindre korrupsjon får vi et bedre Norge. Etter Høyres landsmøte i 2019 er det all grunn til å være optimist for Høyre fremover. Partiet har funnet sin verdisjel og vedtok mange saker som blir viktig for Stortingsgruppen å følge fremover. 2% målet for forsvaret ble også stadfestet. Men politikk er ikke alt, og politikk er ikke å ville. Politikk er å delta, bidra der man kan og respektere at demokratiet bestemmer. Samtidig tror jeg det er viktig å ha ambisjoner om man skal lykkes. Nå som jeg er midt i livet ønsker jeg å leve det fullt og helt, ikke stykkvis og delt. Derfor må også verden respektere at jeg vil ha et privatliv. Det har også personer som deltar i den offentlige debatten krav på. 2020 fikk også Høyre fått til et fornyet samarbeid med V og KrF og det blir opp til Regjeringen å markere seg på en måte slik at Høyre og de tradisjonelt borgelige pariene sikres oppslutning ved 2021 valget, dersom Erna Solberg skal med å kunne gjenvelges som statsminister. Det er opp til velgerne, da det heldigvis er fortsatt de som bestemmer i valg.

Kapitell om kjente politikere som vi kan lære av

I politikken kreves det kanskje andre lederegenskaper og atferd enn i næringslivet. Taleegenskaper er viktige, men er kanskje ikke så fremtredende i dag som det var tidligere år, da folkemøtenes og debattmøtenes tid er fordi i medieverden. I litteraturen finnes muligheter for å fordype seg i talene til mange kjente politikere og ledere, tilbake til antikkens tider.

Hvilke egenskaper ser vi etter hos en god politisk leder? Er de annerledes enn hos ledere i næringslivet? Det er de sikkert, da politikere må være samarbeidsorienterte, mens næringslivsledere er konkurranseorienterte. Winston Churchill, Einar Gerhardsen, Kåre Willoch, Gro Harlem Brundtland og Franklin D. Roosevelt og andre hadde forskjellige stiler og måter å utøve sitt lederskap på, men de ledet oss alle på en utmerket måte gjennom krise og harde tider. En ting som kanskje kjennetegner store ledere er at de har ledet sin nasjon gjennom krisetider og ufred. Da har de beste evnene i lederen og folket kommet frem. Når denne boken avsluttes er Norge i en vanskelig tid, som mange vil hevde er krise, da en internasjonal pandemi skaper vanskeligheter og frykt i hele verden. Da vil lederegenskapene hos de styrende komme frem. Medietekke er kanskje det som blir mest verdsatt av rådgivere og kommunikasjonseksperter. De som ikke har det blir aldri partiledere. Erna har sagt at den som skal ta over etter henne som leder av Høyre ikke er født ennå. Vi får se hva fremtiden bringer etter valget i 2021 da spekulasjonene er delvis i gang i media, men ikke internt i Høyre, så vidt det er mulig å observere da partilederen sitter trygt om hun vil søke gjenvalg som statsministerkandidat i 2025. Høyre vant i alle fall ikke valget i 2021 og det kan ta lang tid før vi ser en borgelig regjering igjen.

 

Om redaksjonen av boken;

Denne boken er skrevet på bakgrunn av observasjon av norsk politikk frem til over valget 2021 fra 2015, klar til lansering sommeren 2022.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen utklipp fra aviser av artikler og leserinnlegg;

https://www.dagbladet.no/kultur/brexit--hva-betyr-det-for-norge/72099192

https://www.rb.no/forandre-for-a-bevare/o/5-43-1654880

https://www.varingen.no/tommy-50-oppsummerer-statistaret-har-stort-utbytte-av-sma-roller/s/5-92-288098

 

 

 

 

https://www.dagbladet.no/kultur/brexit--hva-betyr-det-for-norge/72099192

Ord og uttrykk:

Brexit- Utmeldelsen fra EU for Storbritannia, som hadde frist 31. oktober 2019 etter resultatet i folkeavstemningen 2016, men er utsatt til etter valget på nyåret 2020 (31. Januar).

EU – Europeisk samarbeidsorganisasjon på mellomstatlig nivå, men overnasjonal myndighet på noen områder. Har i 2021 27 medlemsland og ble dannet av seks Europeiske land i 1951, og ble deretter EF.

Forsvarssjefen – Øverste embetsmann i forsvaret med militær myndighet. General eller admiral. Etter Kongen øverste leder av forsvarsmakten.

Høyre – Politisk parti stiftet i 1884. Forfatteren er medlem av dette partiet.

Ideologi – helhetlig tankegang om politiske saker, der ideer formes i egne systemer. Sosialisme og liberalisme kan være to eksempler på slike ideologier. Konservatismen blir også sett på som idelogi.

«Jappetiden» - begrep som beskriver tiden på 80 tallet da det var lett og låne penger og mange brukte mer enn de kunne tilbakebetale. Kanskje et litt overdrevet belastet begrep som ofte feilaktig tilskrives Høyrestyret.

Kommunestyret – øverste folkevalgte organ i en kommune, i Nittedal 29 folkevalgte, regulert av Kommuneloven

Konservatismen – inspirert av Edund Burke et tankesett som forener liberalisme og konservativ tankegang om å «forandre for å bevare»

Krimogene stigen – har med kriminelle nettverk å gjøre

Meddommer         -        Person som er med å dømmer i en rettssak i tingretten etter domstolslovens bestemmelser i Tingretten og Lagmannsretten.

Monark – et ikke folkevalgt statsoverhode som en konge eller keiser. Norge uavhengig Kongerike siden 1905.

Nittedal – kommune nord for Oslo i Akershus med snart 25000 innbyggere. Arbeiderpartiet har ordføren fra 2019 etter et samarbeid med mellompartiene og FrP. Pga. korrupsjonsak 2020-21 har AP ordføren fått avløsning av en Venstre varaordfører. Høsten 2021 pågår det en straffesak etter korrupsjonsbestemmelsene mot ordføreren fra AP og saken er ikke avsluttet i skrivende stund og vat oppe i lagmannsretten sommeren 2022 der ordføreren ble frikjent.

 

Boken inneholder forord, innledning, ulike kapitler fra mitt liv og kort litteraturliste. Det er ingen kildehenvisninger i teksten, da det er en biografi og ikke et forskningsprosjekt. Den er likevel bygget opp etter vanlig norsk standard for biografier og har en litteraturliste.

 

Litteraturliste:

  • British Civilization, An introduction, John Oakland, 7. ed. 2011, Companion
  • Burke, Edmund; «Reflections on the revolution in France.»
  • Stortingsforhandlinger, referater og vedtak til ut 2021
  • St. Prop. 161 L. Langtidsplan for forsvaret, 2015-16
  • Plan for forsvaret som skal vare i 15 år fremover.
  • Aviser og tidskrifter i perioden 2016-2022

 

Copyright Bech Consulting 2022

Skriv en kommentar: (Klikk her)

123hjemmeside.no
Antall tegn tilbake: 160
OK Sender...
Se alle kommentarer

| Svar

Nyeste kommentarer

27.09 | 10:33

Hurtiglånstilbud fra € 100 000,00 til € 50 000 000,00 bare på 2 %.

Kontakt firmaets e-post: chrisbrown_chrs@yahoo.com for mer informasjon.

...
26.08 | 15:18

Vi tilbyr lån og finansielle tjenester av alle slag. Våre lån veldig fra bedrifter til personlige lån eller lange eller korte løpetider med gunstige renter (2%). Vår låneprosess er veldig rask og pålitelig med garantier. For mer informasjon om våre tjenes

...
25.08 | 14:32

Vi tilbyr lån og finansielle tjenester av alle slag. Våre lån veldig fra bedrifter til personlige lån eller lang eller kort løpetid med gunstige renter (2%). Vår låneprosess er veldig rask og pålitelig med garantier. For mer informasjon om våre tjenester,

...
19.08 | 20:31

Vi tilbyr lån og finansielle tjenester av alle slag. Våre lån veldig fra bedrifter til personlige lån eller lang eller kort løpetid med gunstige renter (2%). Vår låneprosess er veldig rask og pålitelig med garantier. For mer informasjon om våre tjenester,

...
Du liker denne siden