Aktuelle ytringer-her kommenterer jeg regelmessig aktuelle saker fra media

Høyres viktigste prosjekt er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn. Det innebærer at vi får flere i jobb, inkluderer alle i samfunnet og innfrir klimamålene. Forslaget til statsbudsjett viser at Regjeringen arbeider aktivt for å nå disse målene. Dette fordi Høyre siden starten på 1800 tallet har vært et konservativt parti som vil ha en aktiv stat, som gir hjelp til de som trenger det, samtidig som vi ikke blir overstyrt når du ikke trenger det. Frihet under ansvar er en ledetråd for et moderne konservativt samfunn.

Den største utfordringen Norge står overfor er å bygge et bærekraftig velferdssamfunn. Det handler om at vi har et viktig forvalteransvar for fremtidige generasjoner. Vi ønsker at barna som fødes og vokser opp i dag skal få oppleve et Norge hvor det er trygghet for pensjoner og velferd, og hvor vi overleverer kloden i god stand til neste generasjon.

Utfordringene for velferdssamfunnet er mange. De neste årene vil vi bli færre yrkesaktive bak hver pensjonist, klimaendringene vil tilta, digitaliseringen vil påvirke mange arbeidsplasser og inntektene fra olje og gass vil antagelig gå ned.Vi kommer til å bli dobbelt så mange over 80 år i 2040. Det vil i årene som kommer stå langt færre yrkesaktive bak hver pensjonist.

 

Høyre vil ta vare på Norge som verdens beste land å bo i. Konsekvensen av ikke å reformere, modernisere og prioritere, er et svekket velferdssamfunn. Det er veldig mye som går bra i Norge. Den økonomiske veksten er solid, samtidig som klimagassutslippene går ned. Bedriftene investerer mer og stadig flere kommer i jobb over hele landet. Ledigheten er lav og det skapes flere nye bedrifter.

Alle må bidra for at vi skal kunne opprettholde velferden, fordi det er folks arbeid som er grunnlaget for velferden. Alle som kan jobbe, skal jobbe - og ingen skal gå ut på dato. Flere eldre skal ha mulighet til å stå i jobb lengre, selv om det kanskje ikke blir i fulltid.

 Norge har en godt utdannet og omstillingsdyktig befolkning. Dette er et resultat av en langsiktig satsning på utdanning i skole og universiteter. Det gjør oss bedre rustet enn de fleste land til å håndtere denne omstillingen. Derfor vil regjeringen samtidig fortsatt bruke store summer i statsbudsjettet til de som trenger det mest, dersom man står utenfor arbeidslivet i kortere eller lengre perioder.

Det er i den senere tiden skrevet mye om rapporten som går gjennom Libya aksjonen, der Norge deltok, samt det folkerettslige mandatet. Rapporten ser ut til å være grundig og gjennomtenkt. Utvalget har levert et grundig stykke arbeid. Det er nå tid for å gå gjennom denne nøye, i samarbeid med vitenskapsmenn med kompetanse innen folkerett, jus og statsvitenskap osv. utover de som var representert i utvalget. Det er derfor ikke tiden for bastante konklusjoner om at Norge gjorde det rette. Stortinget må ta seg god tid til å debattere innholdet. Utvalget konkluderer blant annet med at den daværende regjeringens beslutningsprosesser oppfylte de nødvendige konstitusjonelle kravene, og at de formelle prosedyrene for regjeringens konsultasjon med Stortinget ble fulgt. Samtidig belyser rapporten viktige og vanskelige dilemmaer knyttet til deltakelse i internasjonale operasjoner, skrives det på regjeringens hjemmesider. Et utvalg bestående av mennesker som har erfaring fra beslutningsposisjoner, samt personell fra forsvaret og departementet, samt UiO kan ikke være det rette autoritetene til å gå seg selv i sømmene alene, i tråd med våre folkestyretradisjoner og maktfordelingsprinsipper. Derfor bør det brede lag av befolkningen høres i den offentlige debatten. Konklusjonene i rapporten synes å være entydige, men i et fritt og åpent samfunn, må det være rom for debatt, selv når det gjelder utenriks- og forsvarspolitikk.

 

Kari Elisabeth Kaski, skriver i VG 2. juli at det norske boligmarkedet ikke fungerer godt. Jeg synes å ha hørt det før, at det kun er de «rike» som har råd til å eie sin egen bolig. Det er ingen menneskerettighet å bli rik og ha mulighet til å ha formue spart i eget hus. Arv er heller ikke noe alle får. Dersom man skal lykkes på boligmarkedet, må en planlegge godt og forvalte sitt pund, som det heter. Jeg synes det er prisverdig at SV er opptatt av at flere skal eie sin egen bolig. Høyre har vært opptatt av selveierdemokratiet i årevis. Levestandarden kan være høy, selv om man ikke eier egen bolig. At det er lov og orden, så pengene ikke forsvinner i kriminalitet og et moderat skattenivå, er minst like viktig for en families velferdsnivå. Å eie egen bolig er bra det og jeg sparer som alle andre mot det målet, men lave skatter er minst like viktig for at boligkjøperen skal sitte igjen med noe av sin egen inntekt. Det synes ikke Kaski å ha reflektert noe over. Hun er derimot tilhenger av den gamle sosialistdogmen om at kommunen skal ha kontroll over boligmarkedet.  Som aktiv i Høyre er jeg opptatt av at man skal slippe å låne over pipa for å få bolig. Da må det stilles krav til at lånetakeren har betjeningsevne og ikke har for mye gjeld fra før. Dette sikrer regjeringsens boligpolitikk med krav til lav gjeld og egenkapital. Alle kan ikke bo i Oslogryta. Flere må finne seg i å flytte ut av hovedstaden for å finne bolig «på landet». Selv om jeg er med i Høyre eier jeg ikke egen bolig. Jeg har rimelig inntekt og leier bolig. I tillegg kan jeg kjøre bil når jeg skal handle. Jeg har det bra og kan takke regjeringens samferdselspolitikk for mye av dette.

Et tilnærmet enstemmig politisk miljø sier nå at man skal behandle narkomane, fremfor å møte overtredelser ved straff. Jeg er sterkt imot den linjen som det nå legges opp til, da det å vise til Portugal ikke er tilstrekkelig emperi for å si at det er mulig å behandle narkomani, istedet for å straffe salg som i dag etter legemiddeloven. Forbrytere skal vite at brudd mot loven møtes med straff, slik at det føles som et onde å overtrede våre felles regler, det er liten grunn til å endre straffeforfølgningsprinsippet. Politiet gjør en stor innsats hver eneste dag for å bekjempe kriminaliteten, spesielt i våre storbyer, der det må være liten tvil om at man gjerne gjør store fremskritt, gjerne i samarbeid med internasjonalt politi og myndigheter. Å hevde at kampen mot narkotika er tapt og at man nå må gå nye veier er en dårlig og lite gjennomtenkt linje. Selvsagt skal man også behandle, men da vi vet at det er så mye annen vinningskriminalitet forbundet med narkotika, får jeg en flau smak i munnen når jeg hører enkelte politikere snakke om at vi skal behandle fremfor å straffe! I narkotikadebatten vil det alltid finnes en skillelinje mellom de restriktive og liberale, meg vil du alltid finne på den restriktive siden.

 

Tommy Bech, Nittedal

Anders Gievær i VG skriver søndag 07.01 at alt er under kontroll og at ryktene om hemmelig overvåkning fra de hemmelige tjenestenes side ble avvist av Lund kommisjonen. Jeg lurer på om forfatteren av det innlegget har lest hele rapporten.

Lund kommisjonen slo i 1996 fast at politiets overvåkningstjeneste (nå PST) hadde drevet systematisk og ulovlig politisk overvåkning av norske borgere i årene etter krigen.»

 

Det er riktig at det ikke er dokumentert at det fantes en hemmelig fjerde tjeneste som drev overvåkning av kjente politikere, men kvaliteten på VGs arbeide må faktisk bli litt bedre enn dette. Overvåkningsfuroren på 90 tallet medførte en avgang av en POT sjef og at en justisminister måtte gå. Det kan ikke sees på som en ærerik historie som lederen forsøker å fremstille det som.

Lundkommisjonen satte søkelys mot ulovlig overvåkning fra de hemmelige tjenestene, som endret opinionens holdninger til E-tjenesten og PST.Lundkommisjonen kom med sin rapport i 1996 til Stortingets presidentskap 28. mars. Prosessen ble ledet av Høyesterettsdommer Kjetil Lund, med deltakelse av den tidligere overvåkede professor Berge Furre. Den (Lundkommisjonen, 1996, s.59,) «ser at det på grunn av den omfattende taushet som preger alle sider ved virksomheten, mister tjenestens personell de korrektiver som ligger i den alminnelige informasjonsutveksling i samfunnet». Det var spesielt den ulovlige overvåkningen av venstresiden som fikk størst oppmerksomhet, men kommisjonen så også på overvåkning av høyreekstreme. men det kan henvises til Lundkommisjonens sammendrag for å belyse det faktum at PST kategorisk avviser alle rykter uten å ta hensyn til medieomtaler (Lundkommisjonen, 1996, s.59); «ser at det på grunn av den omfattende taushet som preger alle sider ved virksomheten, mister tjenestens personell de korrektiver som ligger i den alminnelige informasjonsutveksling i samfunnet».

Ytterligere kommentarer kan fås på mobil 40-845879